Fotsporene i sanden

Det var med tydelig nervøse fottrinn en ung mann med altfor langt hår nærmet seg talerstolen på Kvitsund Gymnas en søndag på begynnelsen av 2000-tallet.

Jeg hadde blitt bedt om å dele et åpningsord med forsamlingen, og i et svakt øyeblikk hadde jeg svart ja, selv om hver fiber i kroppen min skrek det motsatte, og jeg hadde angret omtrent hvert minutt de siste to dagene.

Heldigvis hadde jeg ikke så lenge før hørt en fortelling jeg ville dele med forsamlingen, det var tross alt tryggere å lese opp noe noen andre hadde skrevet enn å finne på noe selv. Fortellingen blir ofte kalt «Fotsporene», og den går omtrent slik:

Fotsporene

En natt hadde en mann en drøm.
 Han drømte at han gikk langs stranden sammen med Jesus. Over himmelen kom bilder fra livet hans til syne.
 For hvert bilde han så, oppdaget han at det var to par fotspor i sanden
, det ene var hans egne, og det andre var Jesus sine.

Da det siste bildet fòr forbi over himmelen,
 så han tilbake på fotsporene i sanden. 
Han la merke til at mange ganger i livets løp var det bare ett par fotspor. 
Da oppdaget han også at det var de gangene da livet hans hadde vært vanskeligst og mest smertefullt.

Dette forsto han ikke, så han spurte Jesus:

«Jesus, du sa engang at da jeg bestemte meg for å følge deg, 
ville du alltid gå med meg og aldri forlate meg. Men nå ser jeg at da min nød var størst og livet var vanskeligst å leve, 
da er det bare ett par fotspor. 
Jeg forstår ikke hvorfor du forlot meg da jeg trengte deg mest?”

Da svarte Jesus:

«Mitt kjære og dyrebare barn! 
Jeg elsker deg og ville aldri forlate deg.
 De gangene i livet ditt da prøvelsene og lidelsene dine var størst, og du bare kan se ett spor i sanden,
 det var de gangene jeg bar deg i armene mine.»

Skal jeg anklage Jesus??

«Fotsporene» er en flott fortelling om hvordan Gud er med oss, også i vanskelige tider. Dette er godt å vite, og jeg har selv opplevd at det er sant.

Gud er tro mot sine ord, og han har vært med meg i vanskelige situasjoner og perioder.

Likevel er det én ting jeg synes blir litt rart med denne fortellingen. Egentlig ganske absurd faktisk:

Det er tanken om at når jeg og Gud har sett tilbake på livet mitt, er det jeg som skal komme med en anklage mot Ham! Nokså frimodig, og vi kan kanskje litt forsiktig kalle det en skivebom.

For etter å ha sett alle mine feiltrinn, alle mine egoistiske handlinger, alle mine løgner og skitne tanker, så tror jeg ikke en anklage mot Gud ville vært min første tanke.

Jeg tror nok at jeg rett og slett ville forholdt meg ganske taus etter denne pinlige kinoforestillingen på himmelen.

Jesus tilbyr meg å «bytte liv» med ham

Problemet mitt er ikke at Gud forlater meg, men alt det gale jeg gjør, tenker og sier. Og synden skiller meg fra Gud, noe som er en ganske big deal. 

Men det er her evangeliet kommer inn: Jesus bytter liv med meg. Han tok på seg all min skyld da han døde på korset, og i bytte får jeg hans rene og fullkomne liv. Det betyr at når Gud ser på meg, ser han Jesus sin rettferdighet – ikke mine feil. 

Og livet til Jesus egner seg veldig mye bedre for en kinoforestilling på himmelen enn det mitt liv gjør…