Grepet om armen hennes er stramt.

Fingrene til mannen som holder henne fast borer inn i huden hennes og hver negl som treffer henne er en påminner om alt hun har gjort galt. Alle syndene hennes.

Hun vet hva som venter. Vet at denne turen gjennom Jerusalems gater vil bli hennes siste.

Hennes siste sekund vil være i skyggen av tempelet som ruver over alle byens innbyggere og forteller henne alt hun har gjort galt. I skyggen av disse mennene som etter loven har tenkt til å steine henne.

Det er en stor folkemengde på tempelplassen, og skammen skyter gjennom henne og brenner kinnene hennes.

Har de kommet for å se henne? Le av henne og spytte på henne idet hun tar sitt siste pust?

Men ingen hoder snur seg mot dem mens hun og mennene rundt henne beveger seg mot mengden. De virker oppslukt av noe.

Av noen.

Hun klarer ikke se hvem før fariseeren som holder henne dytter seg gjennom mengden og kaster henne ned foran føttene på en mann. En mann hun har hørt store ting om.

De sier han gjør mirakler. At han leger syke og sitter til bords med syndere. Men selv ikke Jesus fra Nazareth vil vel se på henne? Hun som har gjort noe så fælt at hun fortjener døden?

Hun som har brutt ekteskapet.

En av mennene rundt henne begynner å snakke. Han forteller Jesus nøyaktig hva hun har gjort, at hun er grepet i ekteskapsbrudd. At de er påbudt å steine henne for dette ene dårlige valget.

Og hun hører de spørre ham hva han tenker.

Hele mengden blir stummende stille rundt henne. Hun våger fortsatt ikke løfte blikket, men hun kan merke noen bøye seg ned mot hennes høyde.

Det er Jesus. Han også er stille. Han skriver noe i sanden.

Mennene rundt henne spør igjen, og hun kjenner det knyte seg i magen idet hun venter på svaret hans:

«Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne.» (Joh 8,7)

Hun venter. Venter på at steinene skal treffe.

Men dunkene hun hører er ikke steiner mot hennes hud, det er lyden av at de treffer bakken foran føttene til fariseerne.

Hun løfter blikket så vidt. De går! De slipper steinene sine og går. Alle går bortsett fra Jesus.

Sakte reiser hun seg opp og blikket hennes treffer Jesus sitt. Men det er ikke noe hat i øynene hans, kun kjærlighet. Og i hans neste ord kjenner hun tyngden av alt hun har gjort velte av seg.

I hans tilgivelse kjenner hun noe hun aldri har opplevd før: Nåde.

Så når Jesus sier at hun ikke skal synde mer, er det ingenting hun heller vil enn å gjøre det Jesus sa!

På grunn av Jesu kjærlighet og tilgivelse er hun blitt forandret. Og for første gang på hvem vet hvor lenge føler hun seg elsket.

Og til tross for at ingen under ble gjort kan hun ikke annet enn å tro at han faktisk er Messias, Guds sønn.

«Kvinne, hvor er de? Har ingen fordømt deg?» Hun svarte: «Nei, Herre, ingen.» Da sa Jesus: «Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer fra nå av!» (Joh 8,10-11).