Er kristne for lite synlige?

Jeg hørte en podcast nylig. En ikke-kristen podcast fra NRK som stilte nettopp dette spørsmålet.

Og jeg måtte stoppe opp og tenke: Er vi?

Elske alle, men ikke godta alt

Spørsmålet ble tatt opp i sammenheng med at kristne ikke reagerer når folk i media harselerer med troa vår.

Det skal være ganske drøyt for at man får en tilbakemelding fra oss kristne.

Hvordan vi reagerer på andre folks krenking av vår tro, forteller noe om hvor seriøst vi tar troa vår.

Som Guds barn er vi kalt til å elske vår neste – både vår venn og vår fiende. Men det å elske, er ikke det samme som å godta alt.

Av og til kan det virke som om vi har blitt såpass «snille» at det har bikka over til konfliktsky. Man kan tulle så mye man vil med Gud, Jesus og Den hellige ånd, for kristne reagerer ikke uansett.

Grenser

Men jeg tror det finnes grenser for hvor mye vi skal tåle.

Hvordan vi reagerer på andre folks krenking av vår tro, forteller noe om hvor seriøst vi tar troa vår.

Vi skal ikke gå rundt og la hver minste kommentar støte oss, men vi bør tørre å si ifra når noe ikke er greit.

Jesus reagerte

Så gikk Jesus inn på tempelplassen og jaget ut alle dem som solgte og kjøpte der. Han veltet pengevekslernes bord og duehandlernes benker og sa til dem: «Det står skrevet: Mitt hus skal kalles et bønnens hus. Men dere gjør det til en røverhule» (Matt 21,12-13).

Av og til, ofte framfor sjeldent, blir kristen tro tulla med i media, i populærkulturen og også bare i vennegjengen. Skal man da reagere?

Jeg synes historien om Jesus i tempelet (som voksen) viser oss noe viktig i denne sammenhengen.

For Jesus forble ikke stille. Han lot ikke folk behandle Guds hus som en røverhule til fordel for å unngå konflikt.

Han reagerte.

Jesus veltet bordene og rettet opp i det som var galt – og han forklarte hvorfor det var galt.

Velting av bord?

Det er vanskelig å se for seg situasjonen hvor det blir nødvendig for oss å velte bord, men det oppstår stadig situasjoner hvor kristen tro blir tullet med eller fremstilt på helt feil måte i det offentlige.

Og da må vi stå for det vi tror på.

Vi må være synlige. Vi må kjempe for det vi tror på!

Jeg tror at det også er et sterkt vitnesbyrd for de som ikke tror, for det forteller noe om at vi tar troa vår seriøst.

Judas skrev det til sine kristne søsken for 2000 år siden, men jeg tror vi alle har godt av å høre det også i dag:

Men nå ser jeg meg tvunget til å sende dere noen formanende ord om å kjempe for den tro som de hellige én gang for alle har fått overlevert (Jud 1,3).