Bordene er stuet til side og stolene står i sirkel. Det er den geometriske figuren som passer best til bønn, har det vist seg. Bønnesirkler slår bønnefirkanter ned i støvlene.

Snart blir sirkelen fylt opp med folk som skal be.

Det blir ønsket velkommen og ordstyreren nevner de klassiske bønneemnene som vi alltid har. Og rett før hendene foldes og øynene lukkes, kommer det forventede, men likevel overraskende spørsmålet:

«Har noen flere bønneemner?»

Rommet er stillere enn noen gang før.

Å bryte stillheten

Dette er naturligvis satt litt på spissen. Kanskje kjente du deg igjen i dette – og kanskje ikke.

Selv har jeg i alle fall ofte opplevd at dette spørsmålet, så enkelt som det kan virke, plutselig kan bli så vanskelig å svare på.

Terskelen for å bryte stillheten blir merkelig høy. Man bør virkelig ha et fantastisk bra bønneemne for å våge å ta ordet.

Noen ganger har jeg nok noe i tankene, men jeg blir usikker på om det passer inn i denne sammenhengen. Blir det for personlig? Vil det oppfattes som oversharing? Kan jeg nevne det samme som sist, eller blir det masete?

Andre ganger har jeg kanskje ikke så mye på hjertet, utover det som allerede har blitt sagt. Det er jo et begrenset antall bønneemner man kan klare å huske på én gang.

Og bare for å understreke det: Jeg skjønner godt at man velger å forbli stille i sånne sammenhenger.

Les også: 40 dager alene med Gud på en hytte

Tid i Guds ord

Min kollega Håkon Rydland sa dette i et intervju for noen år siden:

«Hvis det er ingenting jeg kjenner på at jeg vil dele, da har jeg lest for lite i Guds ord.»

Jesus sa i Sletteprekenen for enda flere år siden:

For det hjertet er fullt av, det sier munnen. (Lukas 6,45)

Jeg lurer på om mangelen på bønneemner ikke bare handler om usikkerhet. Kan det også henge sammen med hva man har brukt tida si på?

Husker vi å fylle oss med Guds ord? Og tar vi det med oss inn i dagen?

Bibelen er en rik kilde på både bønner og bønneemner.

Mange setter for eksempel pris på å bruke Salmenes bok aktivt i eget bønneliv. Evig aktuelle Fadervår er bønnen Jesus lærte disiplene, og som vi kan be også i dag.

Paulus er i alle fall ikke særlig sjenert med bønneemnene sine. Mot slutten av det første brevet til tessalonikerne skriver han:

Be for oss, søsken! (1. Tessaloniker 5,25)

Hører Gud bønnen min?

Kanskje er stillheten rundt bønneemner også et uttrykk for tvil eller desperasjon. Hører Gud virkelig på meg? Er det noe poeng i å be?

Det er ikke alltid like lett å se Guds respons i en urolig hverdag.

Gud er nær i stillheten, og der gjør han ofte sitt dypeste arbeid, skrev Joakim Solbakken om på iTro, tidligere denne uka.

Den skjøre stillheten kan også være en bønn og et hjertesukk til Gud. Og neste gang oppsamlingen av bønneemner går noe trått, kan vi minnes disse ordene:

For dere har en Far som vet hva dere trenger, før dere ber ham om det. (Matteus 6,8)