Det er rett at vi sørger i møte med døden – men vi kan sørge med håp

Døden har alltid vært en inntrenger og fiende, og ønsket om å unnslippe døden – lengselen etter oppstandelse og evig liv – er innebygd i menneskets natur.

Vi ser det for eksempel i religioners søken etter evig liv, og i myter og fortellinger om jakten på «ungdomskilden» eller andre veier til å forlenge livet.

Forsøker å overvinne døden

Vi ser det også i dag i at mange er svært opptatt av å leve sunne liv; å spise og trene riktig for å optimalisere helsen og holde seg ung lenger.

Dette kalles «biohacking», og noen tar dette til det ekstreme. Se for eksempel dokumentaren «Mannen som vil leve evig» på Netflix, om Bryan Johnson som gjør alt for å forlenge livet sitt.

Ikke minst ser vi det i den sekulære transhumanistiske bevegelsen, som ved hjelp av teknologi jobber for å forbedre menneskeheten, forlenge livene våre og til slutt leve evig.

Noen betaler i tillegg ekstreme beløp for å få kroppen sin fryst når de dør, slik at de en gang i fremtiden, når de håper vitenskapen har knekt dødens kode, kan tines opp og vekkes til live.

Døden er og har alltid vært en fiende.

Vi flykter fra dødens sorg og endelighet

Noen prøver imidlertid å normalisere døden, og hevder at døden ikke er noe å frykte.

«Døden er bare en naturlig del av livet. Deal with it. Det er bare en tilstand av ikke å eksistere, uten smerte eller sorg. Det er livets sirkel, helt naturlig.»

Likevel, når vi står overfor døden, enten selv eller ved å miste noen nære, føles det unaturlig. Dette syns jeg er litt rart – at døden virker unaturlig. For er det noe vi vet sikkert, så er det at det er den sikre skjebnen for oss alle at vi skal dø til slutt.

Men det ser ut til at vi har en lengsel etter å unnslippe død og forfall. Menneskeheten har derfor alltid (i forskjellige former) søkt etter en flukt – et verktøy eller en metode for å unnslippe dødens sorg og endelighet.

Skal vi slå oss til ro med at «vi ses igjen i himmelen»?

I Bibelen kan vi lese om at Marta mister broren sin Lasarus. Når Jesus møter henne, sier han:

«Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve, selv om han dør» (Joh 11,25)

Er den kristne fortellingen bare en av disse metodene for å unnslippe sorgen ved døden – en ønsketenkning for å bedre håndtere livets brutalitet?

Sier Jesus at døden ikke trenger å plage oss, fordi vi kommer til himmelen uansett?

Jesus sørget over sin døde venn

Noen ganger syns jeg at kristne kan ha en tendens til å snakke om døden på en litt enkel måte. Som for eksempel:

«Vi har ingen grunn til å frykte døden. Vi skal være sammen med Herren. Ikke gråt i begravelsen min. Feir heller livet mitt og feir at jeg er med Herren. Ikke syng triste sanger, syng heller glade takkesanger.»

Men det var ikke slik Jesus reagerte på døden. Han gråt. Han sørget. Det at han visste at han var i ferd med å vekke Lasarus fra døden, hindret ham ikke fra å sørge.

Det virker for meg litt rart at Jesus ble så rørt da han noen minutter senere skulle bringe Lasarus tilbake fra døden. Hvorfor? Han visste at ting kom til å ordne seg til slutt.

Det kristne håpet er ikke en flukt fra dødens sorg.

Men det viser at døden ikke er naturlig for oss. Det var ikke naturlig for verdens Skaper. Og det er ikke slik at det skal tas lett på, selv for kristne, som har et håp om at vi vil bli oppreist.

Det er ikke en kristen respons å ta lett på døden og late som om det er greit fordi vi vil se hverandre i himmelen. Vi skal sørge. Og vi skal bære hverandres byrder.

Det kristne håpet er ikke en flukt fra dødens sorg.

Vi kan sørge med håp

Men likevel gjør det en forskjell å tro på Jesus når vi står overfor døden.

Vi kan sørge med et annet håp. Vi erkjenner at døden ikke er naturlig (vår felles menneskelige følelse av at den uunngåelige døden er unaturlig er riktig).

Men likevel har vi et håp som går utover døden. Vi kan sørge med håp (1 Tessalonikerbrev 4,13-14).

Gud føler smerten av sorgen sterkere enn oss

Jesus sin respons til Marta: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve, selv om de dør» er ikke en ufølsom påstand fra en følelsesløs kyniker som prøvde å underdrive sorgen over døden.

Det sies av en Gud som frivillig kom til dette stedet av død, forfall og sorg, som gråt ved graven til sin kjære venn, og som føler smerten av vår sorg og lidelse mer enn vi selv gjør.

Jeg finner dette vakkert beskrevet i «Drømmen om Narnia» («The Magician’s Nephew»). Hovedpersonen, en gutt som heter Digory, gråter over sin syke mor, når han, til sin store overraskelse, ser at den store løven Aslan også sørger over henne:

«Det han så, gjorde at han ble så overrasket som han aldri hadde blitt før i hele sitt liv. For det gulbrune ansiktet var bøyd tett ned mot hans eget, og løven hadde store, skinnende tårer i øynene. Sammenlignet med Digorys egne tårer var de så store og klare at han et øyeblikk følte at løven måtte være mer lei seg for moren hans enn han selv var.»

Døden vil ikke få det siste ordet

Det faktum at Jesus er oppstandelsen og livet er ikke et enkelt svar på dødens uutholdelige lidelse. Det er ikke en flukt fra sorgen.

Men det gjør en forskjell. Det er et glimt av håp i vår lidelse og sorg.

Det minner oss om at døden virkelig er unaturlig; følelsen jeg har om at vi ikke er skapt for dette, er riktig. Og vår lengsel etter et sted uten sorg og død, er en lengsel etter noe ekte.

Døden vil ikke ha det siste ordet. Vi kan føle oss (eller til og med bli) overvunnet av døden nå. Men vi vil overleve døden. Og selv om det virker utenfor rekkevidde nå, vil vår lengsel etter evig liv uten sorg og smerte, en gang bli tilfredsstilt. (Åp 21,4)