– Kostbar kjærlighet har gjort livet mitt som homofil i sølibat mulig

Jeg vokste opp i en kristen familie og har kjent Jesus så lenge jeg kan huske. Jeg har opplevd at han er god og verdt å følge.

Samtidig er jeg homofil, og har valgt å leve i sølibat, ut fra en sterk overbevisning om at seksuelt samliv mellom to av samme kjønn ikke er forenlig med Jesu lære og Bibelens syn på ekteskapet.

To ulevelige alternativer

Dette kan være vanskelig å håndtere. Jeg er tross alt en person med ganske sterke følelser og lengsler.

Heldigvis har jeg fått oppleve Guds kjærlighet, som mykner hjertet mitt når verden rundt meg gjør hjertet hardt.

Harde hjerter skyldes ofte brutale forenklinger: «Følg kjærligheten ved å leve ut din homofile legning, eller undertrykk den og underordne deg Gud uten kjærlighet».

For meg er begge disse alternativene ulevelige.

• Det ene alternativet løsriver meg gradvis fra Gud.
• Det andre alternativet reduserer lydighet mot Gud til ren overlevelse. 

Det er imidlertid ikke bare verden som formidler at seksuell og romantisk oppfyllelse er nødvendig for å blomstre.

Også mange kirkelige miljøer kommer lett til å gi dette inntrykket, selv om de begrenser det til ekteskapet.

Jeg tror denne fortellingen gjør stor skade på mennesker.

Jesus tilbyr en dypere form for kjærlighet

Jesus, som jeg har valgt å følge, tilbyr imidlertid ikke to umulige veier. Han tilbyr én mulig – og den går gjennom en dypere form for kjærlighet.

Det er den samme kjærligheten jeg har fått oppleve gang på gang når jeg har valgt å se på Jesus: en fattig og forslått mann, spikret til et kors, for å vinne meg tilbake i en relasjon med ham. 

Selvoppofrende, kostbar kjærlighet. Dette er Jesu eksempel til etterfølgelse. 

Betyr det at Gud bare ber om oppofrelse uten å gi noe tilbake? I Jesajas bok i Bibelen, møter vi et stort løfte gitt til evnukkene, de som ikke kunne få barn:

«Evnukker som holder mine sabbater, som velger å gjøre det jeg vil og holder fast ved min pakt, dem gir jeg en minnetavle og et navn i mitt hus og på mine murer. Dette er bedre enn sønner og døtre. Jeg gir dem et evig navn som aldri skal slettes ut». (Jes 56,4-5)

Bibelens evnukker kan forstås som datidens seksuelle minoriteter, og Jesus bruker også ordet om dem som avstår fra sex for himmelrikets skyld.

Gud lover meg et navn bedre enn sønner og døtre, og en plass i sitt hus.

For meg innebærer kirkens klassiske seksualetikk et liv uten sex og egne barn.

Legg merke til at Bibelen ikke fremstiller dette som et tap. Guds respons er ikke avvisning, men oppreisning. Han lover meg et navn bedre enn sønner og døtre, og en plass i sitt hus. Dette er fantastisk! 

Kirken kan være en motkulturell stemme

Det er dessverre også veldig underkommunisert, og selv om jeg vet at det er sant, lever ikke følelsene alltid i takt med det.

Fraværet av sex er ikke engang det mest knusende, men snarere sorgen over alle de små, hverdagslige øyeblikkene jeg kunne delt med noen: stillheten når vi leser hver vår bok i samme rom. Gleden av å våkne om morgenen og kjenne pusten av noen rett ved siden av meg.

Det hadde nok vært enklere å bære denne lengselen om kirken i større grad så det som sin oppgave å være en motkulturell stemme.

En stemme som ikke godtok kulturkrigens premisser, men som sto rakrygget i sin kirkehistoriske tradisjon og løftet fram sølibatet som en livgivende vei.

Dette krever mer enn ord, enten de kommer fra talerstolen eller kommentarfeltet. Ord blir til liv når mennesker handler på dem. 

Les også: Er det plass for single i kirka?

Da Guds kjærlighet møtte meg – nok en gang

Jeg vil avslutte med en erfaring som gjorde dette konkret for meg.

Da jeg reiste meg for å dra hjem etter et middagsbesøk hos et vennepar i vår, ba de meg bli igjen noen minutter. De ville dele noe de hadde tenkt på i flere måneder.

Jeg satte meg ned – jeg skjønte at det gjaldt noe viktig. 

De ønsket å invitere meg til å flytte inn hos dem. De hadde sett meg. De hadde sett behovet mitt for dype, forpliktende, ikke-seksuelle relasjoner.

Og de hadde tydeligvis ikke noe imot å ofre deler av sin norske, individualistiske komfort for min skyld, selv med en liten datter i armene.

I det øyeblikket slo det meg at Guds kjærlighet hadde møtt meg, nok en gang. 

Det slo meg også at det egentlig er denne kjærligheten vi alle, dypest sett, lengter etter.

Les også: Ikke glem verdien av gode vennskap i en romantikk-fiksert verden