Da jeg skulle starte på offentlig videregående, husker jeg at jeg overtenkte enormt om jeg skulle gå med det lille korssmykket mitt den første dagen. Litt smånervøs valgte jeg å gjøre det, noe jeg er glad for i dag. Jeg startet kanskje ingen samtaler den dagen med: «Hei, jeg heter Rebekka og er kristen», men jeg følte ikke at jeg skjulte troen min heller.

Da jeg begynte å studere på NTNU i Trondheim, ble jeg igjen kastet rett uti det. Den første aktiviteten med klassen i fadderuka var nemlig å sitte i ring og fortelle navn, alder og hva vi hadde gjort året før.

Ettersom jeg hadde brukt fjoråret til å gå på bibelskole, var «katta ute av sekken» allerede da. Men det var svært fint, og jeg fikk to–tre spørsmål allerede samme dag om hva en bibelskole var.

Være ærlig og åpen

Jeg har landet på at jeg ikke bare ønsker å være «snill og grei» og håpe det leder til samtaler om tro, men å være ærlig med hvordan jeg lever livet mitt.

Senest i juni gikk jeg i sentrum med ei ny venninne fra studiet. «Der er kirken jeg går i, forresten», sa jeg, og det startet en samtale som endte med at hun lurte på om hun kunne bli med en gang.

Eller for eksempel ved at jeg er åpen med vennene mine om at jeg ikke bruker sosiale medier på fredager, fordi jeg har sabbat da. Så kan jeg forklare dem hvorfor når de spør.

Hva skulle jeg si?

Mine aller beste samtaler om tro kom derimot for ett år siden, da jeg reiste alene til Brasil på utveksling. En gang vi dro på tur med en stor gjeng utvekslingsstudenter, fikk jeg prate mye om Jesus. Min franske kompis snudde seg plutselig bak til meg i bussen og spurte: «Rebekka, kan du fortelle meg hva du tror på?»

Først fikk jeg litt panikk. Her fikk jeg tidenes gullspørsmål – men hva skulle jeg si? Heldigvis kunne jeg be en rask bønn inni meg om Guds hjelp. Det endte opp med at jeg, min franske kompis og tre andre snakket om Gud, livet og tro de neste tre timene. Jeg opplevde at Den hellige ånd virkelig ledet meg i samtalen!

Kristen? Det hadde jeg aldri gjettet!

For noen år siden hadde jeg nok et underbevisst ønske om at jeg skulle være helt lik de andre i klassen. At jeg skulle være kul nok til at om jeg sa jeg var kristen, ville de svare: «Er du kristen? Det hadde jeg aldri gjettet!»

I dag ville jeg derimot ikke tatt det som et kompliment. For jeg ønsker jo at livet mitt skal bestå i å være sammen med Jesus, bli lik ham og gjøre som han gjorde. Og det livet med Jesus er fantastisk og spennende, og det ser naturlig nok litt annerledes ut! Det vil jeg at skal være tydelig for de rundt meg også.