Har du noen gang følt at livet føles så overveldende at du lurer på hvordan i all verden du skal klare å møte alt det som kastes på deg?

Da jeg nærmet meg ungdomsskolen, føltes livet litt sånn. Jeg var utrolig redd for å gjøre feil og bekymret meg for veldig mye.

Det var så mye jeg ikke hadde kontroll over, samtidig som jeg følte at jeg måtte prestere i alt.

Fikse livet liksom.

Alle tanker og bekymringer slet på meg. Jeg sov dårlig, fikk hodepine og noen ganger kom jeg meg rett og slett ikke på skolen.

Ingen fordømmelse

På leir fikk jeg alltid en pause fra dette. Der møtte jeg andre kristne som hjalp meg til å rette fokuset oppover.

Og spesielt min første ungdomsleir skulle gjøre ekstra inntrykk på meg.

Temaverset for leiren var Romerne 8,1:

Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus (Rom 8,1).

Fordømmelse handler i denne konteksten om lovens dom – det at kun ved å følge Guds bud kan vi bli dømt rettferdige.

Jeg visste godt at det hadde jeg feilet totalt på allerede, så Gud hadde all rett til å fordømme meg.

Men dette korte verset kunne ikke vært tydeligere: Er vi i Kristus Jesus blir vi ikke fordømt av Gud tross alle de gangene vi har feilet.

Les også: Hvilen som aldri helt kommer

En ny identitet

Da innså jeg at i Jesus kan jeg få en ny identitet!

En identitet som ikke går på hva jeg presterer eller hvor god kontroll jeg har på livet, men som allerede er fikset for meg.

Selv om jeg hadde hørt dette mange ganger før, ble det plutselig så tydelig for meg at dette påvirker faktisk mitt liv helt konkret.

Tillit til Jesus

Vi fikk et minnekort fra denne leiren med dette bildet på. Sett i etterkant, har det blitt veldig treffende for hvordan mitt forhold til Jesus var akkurat da.

Jeg hadde fått se den store bamsen Jesus holder bak ryggen; hans nåde for meg, at han døde på korset for å gi meg evig liv.

Likevel hadde jeg fortsatt min egen lille bamse, noe jeg gjerne ville holde fast i og som jeg trodde jeg elsket: Kontrollen.

Å gi opp kontrollen

Den lille kontrollen jeg følte jeg hadde, eller prøvde å opprettholde, ville jeg så gjerne fortsette å gripe tak i. Men Jesus kalte meg til å gi slipp.

Han tilbydde seg å ta bamsen for meg, med alle de byrdene som fulgte med: Stresset, tankene, bekymringene.

I stedet kunne jeg få ta tak i hånden til Jesus og la han lede meg i visshet om den store bamsen, gaven som han allerede hadde gitt meg, men som jeg vil få erfare fullt ut først når jeg en dag kommer hjem til min Far i himmelen.

Jeg ble kalt til å stole på at det var alt jeg trengte.

Jesus tar meg imot

Det betyr ikke at jeg aldri bekymrer meg eller stresser lenger.

Tvert imot tar jeg stadig tilbake den lille bamsen og prøver å få kontroll. Men det fine er at jeg alltid kan vende tilbake til Jesus og gi den fra meg igjen.

Og hver gang tar han det imot og minner meg på at uansett hva jeg møter på, holder jeg hånden til Guds sønn.

Han som allerede har gått i døden for meg for å kunne gå hvert skritt sammen med meg helt inn i evigheten.

Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere (Rom 5,8).