Det er alltid spennende når det kommer nye filmer som har noe med Bibelens innhold å gjøre.

Kristen tro i populærkulturen

Mange av dem som aldri går i kirken får med seg det kristne budskapet gjennom hva som sies i populærkulturen.

Den nye barnefilmen om Noahs ark har nettopp hatt premiere. Jeg prøvde å få med meg noen venner til å se den. Men selv ikke en god venn, som vanligvis elsker både kino og film, ville være med.

En dag på vei hjem fra jobb ble jeg overrasket av en skikkelig regnskur, og selv om den sikkert varte i nærmere 40 minutter enn 40 dager og netter, søkte jeg ly i en kinosal. «Nå ser jeg den» tenkte jeg og kjøpte billett til filmen.

Verdens tommeste kinosal

Lite visste jeg at resten av Oslo var like lite gira på å se filmen som kompisen min.

Da jeg kom inn i kinosalen, var alle setene tomme.

Helt tomme.

Hvor setter man seg egentlig når alle seter er ledige? Midt på? Helt bakerst? På første rad? Jeg ante ikke. Tusen muligheter og valgets kvaler allerede før reklamen hadde begynt.

Til slutt fant jeg meg en sitteplass for de neste 90 minuttene og akkurat i tide dukket en bestemor og barnebarnet hennes opp. De sørget for at jeg ikke ble helt alene på denne reisen av en film.

Litt Bibel og en del kreativitet

Handlingen i filmen minner definitivt om noe vi har lest i Bibelen, men mye er annerledes. Gud representeres av en kjip og streng stemme fra skyene som ber Noah om å bygge en båt.

Noen fugler distribuerer Guds håndskrevne invitasjoner til to stykk av hver art. Noah er en syk og sliten bestefar med hammer og en hårfrisyre som minner om en gal professor.

Maktkamp og sangkonkurranse

Når alle dyra er inne i båten, blir det en maktkamp mellom de store, sterke dyra, ledet av en maktsyk løve og de andre dyra som blir manipulert og undertrykket.

Det hele løses med en sangkonkurranse der den tonedøve løven mister all respekt og makt.

Filmen handler altså ikke Guds frelse, men hvor viktig det er å ta kampen for det gode og at tilsyneslatende ubetydelige stemmer kan utgjøre en stor forskjell. Det er fint altså. Det er koselig.

Prøver hardt å treffe kidsa

Men grepene filmskaperne har gjort for å få fortellingen mer relevant og moderne, virker ganske påtvunget.

Ord som «selfie» og «TikTok» nevnes på tilfeldige steder og skapte en ubestemmelig klein følelse i kinosalen. Det føles som om noen voksne har bestemt seg for å «treffe kidsa» med buzzord.

Jeg ender altså opp med å si som de fleste lesehester når bøkene de liker filmatiseres: Boka er bedre.

Den nye barnefilmen om Noahs ark er til tider både morsom og koselig. Men det er ikke originalhistorien.

Dom og redning

Den handler om en Gud som angrer, som sørger over hvor onde menneskene er mot hverandre. Fortellingen handler om dommen over ondskap, men også redningen for dem som vender seg til ham.

Den rommer dypt alvor, men også håp, og peker fram mot en ny begynnelse og løftet om at Gud aldri skal gjøre noe slikt igjen.

Når vi prøver å gjøre Bibelens historier morsomme og moderne, risikerer vi å gjøre dem uinteressante.

Hvis alt skal være så fengende og søtt, risikerer vi at det ikke lenger er sant.

Bibelske uforandrede sannheter

Det som skulle bli tilgjengelig for flere, mister sin dybde og kraft – og står tilbake som en søt liten dyrefortelling som ingen egentlig vil ha.

Mye som står i Bibelen er både rått og rart. Men at alle fortellingene, også de som er vanskelig har fått stått uforandret siden de ble skrevet ned, er noe av det som gjør at jeg synes det er en bok verdt å lese.

folk lengter etter det som er ekte, hellig og uforandret – det som ikke prøver ligne på alt mulig annet enn det det egentlig er

Jeg liker når bibelske sannheter kan formidles på nye måter gjennom nye fortellinger, men i filmen om Noahs ark har de brukt den samme gamle fortellingen, men tatt ut de dype sannhetene.

Trosformidling i et sekulært land

Norge er et fascinerende kristent ukristent land. Samfunnet vårt vet ikke helt hva det skal gjøre med kristen tro. Mange har et «det er komplisert»-forhold til Jesus og Kirken, og en blanding av nostalgi og skepsis i møte med de bibelske fortellingene.

Jeg har ikke fasiten på hvordan vi kan fortelle disse fortellingene inn i denne konteksten, men jeg tror folk stort sett lengter etter det som er ekte, hellig og uforandret – det som ikke prøver ligne på alt mulig annet enn det det egentlig er, om du skjønner hva jeg mener.

Ingen vil tro hvis vi vanner ut innholdet.

For hvis vi prøver å gjøre Guds historie så lik alt annet, er det kanskje ikke så rart at ingen gidder å høre etter. Da vil kun en bestemor, et barnebarn og en godtroende iTro-journalist dukke opp på kinovisningene.