Møttes for å skape engasjement og samle inn penger til misjonsprosjekter

– Vi skal skape engasjement, sier Magdalena Haben Habtetsion (18), som sammen med Veslemøy Mortensen (18) er representant for misjonsprosjektet til skolen sin, Norheim vgs.

Norheim, som tidligere har samlet inn til Sør-Amerika og Mongolia, skal det kommende året skape blest om arbeidet i Indonesia.

Skal «sabotere» for misjon

Glem sokkestrikking og basar – når julen nærmer skal elevene bygge pepperkakehus.

– På Norheim har vi alltid sånn pepperkakehuskonkurranse. Da deler vi elevene inn i forskjellige lag, som alle får hver sin basispakke. Etterpå kan folk kjøpe mer pynt og ting, for å gjøre huset finere, forteller Magdalena.

Pengene som tjenes på ekstra stæsj går til Indonesia. Det beste pepperkakehuset vinner.

– Man kan også betale for at et annet lag må bygge med bare venstrehånden for eksempel eller at de må være blinde i fem minutter. Det dyreste man kan kjøpe er en kjevle som gjør at man kan ødelegge et annet lag sitt pepperkakehus, ler Veslemøy.

– Det er jo gøy å sabotere andre, for vi vil jo alle vinne premie.

Slik leker Norheim-elevene for å samle inn penger for Indonesia.

Vis verdighet

I løpet av året får representantene fra hver av skolene reise til misjonslandet de samler inn penger til. Ansatte fra Misjonssambandets hovedkontor gir representantene reiseråd.

Utover videotekniske råd, deler Leif Thomas Gjerde, videoansvarlig i kommunikasjonsavdelingen, noen tanker om hvordan man på en respektfull måte skal møte folk fra en fremmed kultur.

– Pass dere for stereotypisering når dere drar hjem og forteller fra reisen, sier filmskaperen, og kommer med et eksempel.

– Si at dere reiser til et sted hvor det er mange kvinner som er analfabeter. Unngå å si ting som at «her er alle analfabeter». Det handler om verdighet og at folk skal slippe å settes i bås, sier Gjerde.

– Sett søkelys på det positive ved de dere møter og ved kulturen dere møter. Det løfter folkene opp i stedet for å gjøre dem til offer, som hvis man for eksempel fokuserer veldig mye på fattigdom.

Ikke kall dem trollmenn

Regionleder i Øst-Asia, Eivind Jåtun, rekker opp hånden. Han sier at han har noe som ligger han på hjertet, og gir oss et glimt fra da han var misjonær i Kenya og Tanzania:

– Nå er det ikke så vanlig som det var før, men før hørte vi ofte om misjonærer som kom hjem og snakket om trollmenn. Spør misjonærene om hvilke ord dere skal bruke, tipser Jåtun.

– Trollmann gir noen veldig negative assosiasjoner. Man tenker på ting som er okkult og nærmest satanisk. Men ofte er de bare folk som driver med naturmedisin.

– Vi sauser sammen mange forskjellige ting til å bli noe som er stygt og ugreit, men som i deres setting er akseptabelt, sier Jåtun, som anbefaler dem å ikke komme hjem og bruke de mest dramatiske begrepene de kan komme på fordi det «selger» mer.

– Det setter folkene dere omtaler i forlegenhet og fremstiller de som noe de egentlig ikke er.

Skaper mestringsfølelse

Innsamlingsansvarlig for Misjonssambandet, Elise Haugland, kaller representantene for korrespondenter. De skal ikke bare representere skolen sin. De blir korrespondenter for sine respektive misjonsland fordi de skal hjem og fortelle om det de har sett og hørt.

Jon Gabriel Steinhovden (18) og Eivor Vestbøstad Vik (18) kommer fra Kongshaug vgs. De gleder seg til å reise til Mongolia, som er årets misjonsland for Kongshaug.

– Jeg forventer at det vil bli lærerikt og at jeg skal møte mennesker som har en ganske annerledes kultur enn meg selv. Før vi valgte Mongolia som misjonsprosjekt visste jeg nesten ingenting om landet, forteller Vik, som nettopp har hørt seg gjennom en podkast om Mongolia.

Hun har blant annet lært hva en ger er [et tradisjonelt, rundt telt som brukes av nomader i Mongolia og andre deler av Sentral-Asia].

– Jeg har måtte sette meg litt inn i ting.

Steinhovden ser frem til å gire medelevene på å være med å gi.

– Jeg synes det er kjekt å motivere folk til å fullføre ulike ting, og jeg tror det vil gi meg litt mestringsfølelse.

Vik nikker.

– Jeg liker utfordringen med at vi må formidle det på en god måte. Det er vår jobb.

– Er det noe dere gruer dere til?

– Nei. Mer at jeg er spent på hvordan det blir, men jeg er gruer meg absolutt ikke. Det kommer til å gå fint, sier Steinhovden, som får støtte fra Vik:

– Jeg bare gleder meg.

 

Denne teksten ble opprinnelig publisert i Utsyn, og er gjengitt med tillatelse.