Gud er til stede i de faste rytmene

Vi snakker iblant om at vi ønsker en tro som skal være «levende» og «ekte».

Samtidig hører vi at vi bør ha gode rutiner og vaner, som:

• bibellesing
• bønn
• gudstjenester
• kristne fellesskap

Dette kan nesten høres ut som en motsetning, for vaner og rutiner er kanskje ikke det første vi forbinder med et «levende kristenliv».

Likevel har faktisk Gud lovet å møte oss nettopp i slike vaner.

Rytmer som bærer meg

Følelser går opp og ned, og motivasjonen for slike ting kan svinge.

Skulle jeg bare søkt etter å bruke tid med Gud de dagene jeg følte for det, ville det fort blitt ganske tilfeldig. Derfor trenger jeg rytmer som bærer meg, også når følelsene ikke gjør det.

Et vennskap vokser ikke hvis vi bare tar kontakt når vi føler for det – de vokser når man er til stede jevnlig.

En gitarist eller fotballspiller vil nok kunne peke på det samme: den jevne øvingen er helt avgjørende.

Jesus prioriterte det

Jesus selv kan være et forbilde for oss i dette:

«Men han selv pleide å trekke seg tilbake til øde steder og være i bønn» (Luk 5,16).

Ingen vil anklage Jesus for å ha et dødt trosliv, men likevel hadde han faste rytmer, der han prioriterte tid med sin Far. Når han prioriterte det, kan også vi løfte fram verdien av gode vaner.

Gir troen dype røtter

Salme 1 gir oss et sterkt bilde på verdien av trofaste vaner: Den som grunner på Guds ord dag og natt «er lik et tre plantet ved rennende vann» (Sal 1,3).

Et slikt tre står støtt når vinden blåser. Slik kan vaner hjelpe troen vår til å få røtter – så vi står tryggere når livet stormer.

Gud møter oss i rytmene, midt i hverdagen. Noen ganger med sterke følelser, andre ganger stille og rolig. Begge deler er ekte.

Se også på profeten Elia i Det gamle testamentet:

• I 1. Kongebok 18 hadde hadde en stor opplevelse med Gud, som overvant avguden Baal. En vanvittig opplevelse!
• I kapittelet etter, leser vi at denne opplevelsen ikke bar ham lenge, da Elia hadde mistet all livsglede, møtte Gud ham på en helt annen måte: i «lyden av skjør stillhet».

Ved begge anledninger møtte Gud ham, men på veldig ulike måter.

De rolige vanene er ikke mindre åndelige – de kan tvert imot være det som holder troen levende over tid.

Levende vann i en tørkeperiode

Som Ole Johan Bredvei Hvarnes skrev på iTro tidligere i år:

«Tidvis kan troen være litt kald og motivasjonen til å søke Gud være vaklende.

Akkurat da kan jeg gå til Bibelen og lese, eller folde mine hender i bønn – og han vil møte meg.

En gammel vane, så lenge den har med Jesus og hans ord å gjøre, vil ikke være død – for i ham er det liv.

En god vane kan gi meg det levende vannet i en tørkeperiode.»

De nødvendige rytmene

Den tyske filosofen Friedrich Nietzsche var ingen kristen. Likevel kom ham med et sitat som nesten like godt kunne vært hentet ut fra en kristen andaktsbok:

«Det ser ut som det vesentlige i himmelen og på jorden er at man adlyder lenge i én og samme retning. Ut av det har det alltid kommet – og vil det alltid komme – noe som gjør livet verdt å leve.»

Et kristenliv bygges ikke bare på øyeblikkene vi føler oss på topp, men gjennom de langsomme vanene i samme retning.

Små rytmer, som vi holder fast ved også i vanskelige tider, kan være nettopp det som holder troen vår levende.