Når jeg leser Bibelen, blir jeg ofte slått av hvor stor plass høytidene har i Israelsfolkets liv. Mange ble markert hvert eneste år:

• Påske
• Løvhyttefest
• Ukesfest
• Den store forsoningsdagen
• Purim
• Faste

…for å nevne noen. 

Kalenderen var full av markeringer som skapte tydelige rytmer gjennom året. 

Og Gud hadde gode grunner til å gi folket slike faste holdepunkter – grunner som også kan være gode for oss i dag.

Ikke menneskelige påfunn

Høytidene var ikke noe folket bare fant på. Gud selv ba Israelsfolket om å feire. Da de ble frigjort fra Egypt, og påsken ble innstiftet, sa Moses:

«Siden skal denne dagen være en minnedag for dere. Dere skal feire den som en høytid for Herren, dere skal feire i slekt etter slekt. Det skal være en evig ordning.» (2 Mos 12,14)

Å huske Guds gjerninger

Høytidene ga folket en anledning til å minne seg selv – og hverandre – på alt Gud hadde gjort, og hva slags Gud de fulgte. De skapte også en nysgjerrighet hos nye generasjoner. Moses sier for eksempler om påskefeiringen:

«Og når barna deres spør: Hva er dette for en skikk? skal dere svare: Det er påskeoffer for Herren fordi han gikk forbi israelittenes hus i Egypt da han slo egypterne, men sparte husene våre.» (2 Mos 12,26–27)

Slik holdt de fortellingen levende og lot takken bli en del av fellesskapet.

Minnet dem om hvem de var

Israelsfolkets høytider styrket også identiteten deres, ved å minne dem om pakten med Gud. 

• Påsken lærte dem at Gud hadde befridd dem fra Egypt.
• Pinsehøytiden (5 Mos 16,12) knyttet glede over innhøstingen til det faktum at de selv hadde vært slaver, men nå var et fritt folk.
• Løvhyttefesten (3 Mos 23,42–43) lot dem bo i hytter for å huske ørkenvandringen og Guds trofasthet.

Høytidene gjorde historien levende, knyttet hverdagslivet til troen, og markerte at de var Guds utvalgte folk.

Takknemlighet som del av feiringen

Høytidene var også en anledning til å være takknemlig til Gud. Noen av dem var knyttet til innhøstingen og til å ta imot avlingene som en velsignelse fra ham.

På samme måte som Israelsfolket ble minnet om at de en gang var slaver, men hadde blitt utfridd av Gud, ble de også minnet om at alt de hadde – maten, livet og framtida – også var en gave fra Gud.

Takknemligheten ble satt «i system» gjennom feiringene, slik at folket igjen og igjen ble minnet på alle Guds gode gaver – og til å takke ham for alt de hadde fått.

Ingen høytid uten fellesskap

Israelsfolkets høytider var først og fremst felles markeringer, der hele folket kom sammen foran Herren. De skulle ikke feire alene, men som ett folk med felles identitet og tro.

Høytidene bandt generasjonene sammen: barna spurte og de voksne fortalte om Guds gjerninger. I fellesskapet ble troen styrket, de var sammen i takknemlighet, og definerende hendelser folkets historie ble holdt levende.

Slik ble høytidene et kraftig uttrykk for at de ikke bare var enkeltpersoner, men et folk som tilhørte Gud sammen.

Høytidene peker bakover – og framover

Vi som er kristne i dag kan lære av Israelfolkets høytider hvor viktig rytmer er for troen.

De hjalp folket til å huske alt Gud hadde gjort, til å leve i takknemlighet og til å feire i fellesskap.

Høytidene våre – som faste, påske, pinse, advent og jul – kan ha samme funksjon: å peke bakover på Guds frelsesverk i Kristus og framover mot hans løfter.

Når vi lar feiringene fylles av takk, fellesskap og påminnelser om vår identitet som Guds barn, kan de bli mye mer enn tradisjoner – de kan bli levende vitnesbyrd om hvem Gud er.