Å være ute i naturen og bevege på seg kan være en fin ting. Men jeg må innrømme at jeg liker meg nok aller best innendørs, sittende i ro.

Denne egenskapen har ikke den kristne bevegelsen. Den har flyttet mer på seg enn de fleste, og har reist til de mest avsidesliggende plassene man kan finne.

Fra Judea spredte bevegelsen seg til grekerne og romerne, til Nord-Afrika, rundt om i Europa og Amerika, hvor den har stått sterkt i mange år. I vår tid flytter tyngdepunktet av kristne seg til Afrika og Asia.

Og her sitter jeg stille i stolen min. (Stolen er riktignok i Danmark, bare så det er sagt.)

Utsendt

Evangeliet har nådd nye folkeslag gjennom mennesker som Gud har utsendt.

Og hvordan kan de forkynne hvis de ikke er utsendt? Det står jo skrevet: Hvor vakre de er, føttene til dem som bringer godt budskap! (Romerne 10,15)

Ordet «evangelium» betyr gode nyheter, og de er ment til å dele videre. Gud har kommet nær til oss på jorda – han har vist sin til kjærlighet til alle mennesker – men de vet det ikke ennå!

Det siste Jesus ga disiplene før han fór opp til himmelen, var misjonsbefalingen. Fordi Jesus hadde fått all makt i himmelen og på jorden, skulle de gå og gjøre alle folkeslag til disipler. De skulle starte med Jerusalem og Judea, dra til Samaria og videre til verdens ende.

Hvem er kongen min?

Jungelens konge

Slik har Jesus blitt konge i jungler han aldri satte sin fot. For eksempel blant Waorani-folket i Amazonas, som først tok livet av de første misjonærene som kom til dem. Senere kom mange til tro.

Og det gjelder naturligvis ikke bare jungelen. Barnesangen oppgir også sjøen, universet og enkeltmennesket som territorier Jesus er konge over.

Jeg grubler ikke så ofte over teksten i barnesanger. Når jeg tenker over denne, innser jeg at den stiller et viktig spørsmål: «Hvem er kongen min?»

Det er nemlig ved at Jesus blir konge i hjertene, at alt annet kan begynne.

Konge i hjertet

Med Guds ord gjennom jernteppet (1964) er en kristen bokklassiker som forteller historien om Broder Andreas. Han smuglet bibler inn i de lukkede kommunistiske regimene i Øst-Europa under den kalde krigen. «Jernteppet» lå over disse landene, og det var vanskelig for vestlige å komme over grensene. De lokale kristne levde under et sterkt press. Mange visste dette, men det var Broder Andreas som våget å gjøre noe.

Boka begynner imidlertid ikke der. Først måtte Jesus bli konge i hjertet hans.

«Hvis jeg skulle gi livet mitt i tjeneste for Kongen, måtte jeg lære å kjenne denne Kongen.» (s. 89)

Lenge ville han ikke ha noe med religion å gjøre. Merkelig nok ble et teltmøte, hvor han og de andre fra militærsykehuset «hylte og skrek av latter», avgjørende. For dagen etter plukket han opp sin mors bibel og nå forsto han plutselig hva den sa. Noe var annerledes.

Broder Andreas ble en kristen og fikk senere være til velsignelse for andre kristne i helt andre land og kulturer.

Er du villig til å gjøre det samme?

Vi må aldri bli så opphengt i eget kristent arbeid her hjemme at vi glemmer våre lidende søsken og de som ennå ikke har hørt om Jesus.