Jeg har ofte hørt at baksnakking er den «kristne synden».

Den er lett å bortforklare; lett å pakke inn i en «terapisession» med en venn eller kanskje til og med et bønneemne.

Jeg skal være ærlig og si at når jeg skulle til å skrive denne artikkelen, ble jeg litt satt på plass. For jeg har ikke lyst til å baksnakke, men jeg tror kanskje jeg gjør det oftere enn jeg selv innser.

Og jeg begynner å tenke at baksnakking er en av den ondes mer geniale strategier blant kristne, for det skader hele fellesskapet.

En løve går ikke for flokken hvis én sebra står for seg selv.

Overfladiske samtaler

En som er svikefull, volder trette, den som baktaler andre, skiller venn fra venn (Ordsp 16,28).

Baksnakking hindrer samtaler fra å gå dypere – det hindrer fellesskap.

Når man snakker ned andre bak deres rygg, ødelegger dette tillit og skaper usikkerhet. Det skaper splittelse.

Samtidig holder baksnakking samtalen på det overfladiske. Det hindrer deg fra å gå dypere slik at man styrker fellesskap og bygger tillit

Og fellesskapet er viktig for at man ikke skal bli stående alene. 

For en løve går ikke for flokken hvis én sebra står for seg selv.

Start med bønn

Så er jo det vanskelige spørsmålet dette: Når krysser det å lette på byrdene grensa over til baksnakking?

Jeg har ikke svaret på det, for det er et vanskelig spørsmål.

Bønn er alltid et fantastisk startpunkt!

Men jeg tror nok, dessverre, at den grensa krysses oftere enn den burde (nå bør den jo aldri krysses, men dere skjønner poenget).

For hva er grunnen din for å lette på byrdene?

Er det for å få ut frustrasjon og sinne? Føles det godt når andre bekrefter din skildring av en person – bekrefter alt det som irriterer deg?

Er fokuset på den andre personen alt det negative, eller deler du fordi du ønsker forbønn eller råd til å takle relasjonsutfordringen best mulig?

Jeg tror vi alt for ofte «brainstormer» med andre først istedenfor å ta det opp med den det gjelder.

Hvis du er usikker, så husk dette: Bønn er alltid et fantastisk startpunkt!

Jeg har lett for å si at jeg ville sagt det direkte til den det gjelder, men det er ikke det samme som å faktisk gjøre det.

Kom til Gud først

Så mener jeg ikke å si at vi aldri skal dele ting som er vanskelig. Men det er en forskjell på å tiltro seg til én person én gang og hele vennegjengen.

Baksnakking skaper splittelse blant venner og det forsterker negative følelser du selv har.

Så pass på så ikke det å lette på byrdene krysser grensa til baksnakking, for den som baktaler, skiller venn fra venn (Ordsp 16,28).

Så har du en trang til å snakke andre ned, kom til Gud med det først.

Og hvis du ikke har tatt det opp med personen det gjelder, er ikke svaret å dele det med noen andre.

For jeg har iallfall lett for å si at jeg ville sagt det direkte til den det gjelder, men det er ikke det samme som å faktisk gjøre det.

La ikke et eneste råttent ord komme over leppene. Si bare det som er godt, og som bygger opp der det trengs, så det kan bli til velsignelse for dem som hører på (Ef 4,29).