Kan ikke dødshjelp være en god ting hvis livet ikke lenger er verdt å leve? 

De fleste er med på at alle mennesker er verdifulle og dermed at de har en rettighet til å få leve. Men hva hvis livet blir så fullt av lidelse at man ikke syns det er verdt å leve lenger? 

Bestemme over eget liv?

Hvis man for eksempel har fått en kronisk sykdom som bare blir verre – uten noen utsikter til bedring? Hva hvis hver dag er full av lidelse? 

Er ikke nettopp et menneskes iboende verdi en god grunn til at vi burde respektere deres frihet over eget liv – og død – dersom livet deres blir såpass ille?

Dette er viktige spørsmål i samtalen om dødshjelp. 

Selvbestemmelse er viktig

Jeg tror absolutt at mennesker bør ha stor frihet til å bestemme over eget liv. Det er godt å ikke ha en detaljstyrende stat, men en stat som gir mye frihet til enkeltmennesket.

Som kristen tenker jeg at Gud har gitt oss frihet i stedet for å detaljstyre oss. Derfor er selvbestemmelse en svært viktig verdi. 

Men akkurat friheten til å ta sitt eget liv er noe vesentlig annet enn selvbestemmelsen til andre ting. Nettopp fordi det handler om å trampe på menneskeverdet. 

Les også: Hvorfor skal ikke dødshjelp være lovlig når det kan hjelpe de som lider?

Iboende verdi 

På samme måte som jeg ikke kan ta fra et annet menneske sin iboende verdi, kan jeg heller ikke frasi meg min egen verdi, uansett om jeg ikke vil leve mer. 

Det er denne iboende verdien som skiller mennesker fra andre levende skapninger. Vi avliver dyr når de lider, men vi tar like lett på døden for et menneske, nettopp fordi det er en vesensforskjell på verdien i dyr og mennesker (selv om dyr også har en verdi). 

Lidelse som grunnlag for selvmord

Hvis vi tenker litt etter, vil vi kanskje se at vi ikke umiddelbart tenker at det er godt at et menneske tar sitt eget liv, selv om lidelsen kan være enorm. 

Mennesker som sliter med depresjon, spiseforstyrrelser, angst eller ensomhet kan ha like store lidelser som mennesker med kronisk fysisk sykdom. Men mange av oss tenker at mennesker som lider under slikt burde få hjelp til å leve – ikke til å dø. 

Dette tenker jeg gjelder alle som ønsker dødshjelp. Mennesker med kroniske fysiske sykdommer lider ikke bare av fysiske smerter (som vi for øvrig har gode muligheter for å lindre). I stedet er lidelsen alltid sammensatt– fysisk, psykisk, åndelig, sosialt. 

Nettopp derfor ser vi i land som har åpnet for dødshjelp i noen tilfeller at det er vanskelig å begrunne hvorfor dødshjelp ikke skal utvides til også å gjelde i andre tilfeller, for eksempel mennesker med psykiske lidelser. 

Les også: Psykisk syke får dødshjelp

Ikke lenger verdt å kjempe for? 

Jeg tror absolutt at det er noen som har det så forferdelig at de heller vil dø enn å fortsette å leve. Og i noen enkelttilfeller, kanskje en raskere død ville vært best for dem (isolert sett). 

Men jeg tror også det finnes veldig mange som ønsker å dø, men som med annen hjelp kan få det bedre. 

Og jeg tror at en legalisering av dødshjelp er et signal til mennesker i ulike sårbare situasjoner om at livet deres kan miste sin verdi – at de ikke lenger er verdt å kjempe for. Og på sikt tror jeg det ville endret noe grunnleggende i samfunnet vårt – hvordan vi ser på menneskets iboende verdi. 

Umulig legalisering

Man trenger ikke være kristen for å mene dette. Etter en lang utredning kom England (mot alle odds) nylig fram til at de ikke ville legalisere dødshjelp. Det var rett og slett for vanskelig å lage gode lover som ikke ville legge press på sårbare mennesker. 

Uansett, hvis man tror at ethvert menneske er skapt i Guds bilde, med uendelig verdi, har man et solid grunnlag for å tenke at dødshjelp ikke er måten å hjelpe mennesker på som ikke syns livet er verdt å leve. 

I stedet er det viktig å bidra til et samfunn der vi hjelper mennesker så godt som mulig helt til det siste – til å leve, ikke til å dø.