Da jeg gikk i niende klasse, opplevde jeg det som skulle bli et av de tyngste årene i mitt liv.

I dag takker jeg Gud for hva som kom ut av det. 

Et økende press i vennegjengen

Jeg er vokst opp i en kristen familie i ei lita bygd på Sørlandet. På ungdomsskolen ble det stadig større fokus på kropp, prestasjon og væremåte.

I jentegjengen handlet hverdagen plutselig mindre om skole og moro, og mer om hvordan vi så ut og presterte – både på skolen og sosialt.

Jeg oppdaget at jentene i gjengen var preget av spiseforstyrrelser, selvskading, depresjon og negative tanker om seg selv og livet.

Når de spurte hvordan jeg hadde det, svarte jeg «veldig bra».

Les også: Når prestasjoner og relasjoner blir din identitet

– Speilet og vekta ble mine verste fiender

På innsiden vokste det frem et stort selvhat mot hvem jeg var og hvordan jeg så ut. Ingenting var bra eller fint nok.

Speilet og vekta ble mine verste fiender, og ingen visste hvordan jeg egentlig hadde det.

Jeg husker at pappa en morgen spurte meg ved frokostbordet: «Kan ikke du gå og ta av deg den maska, Elisabeth?» Jeg hadde akkurat brukt førtifem minutter på sminke og å gjøre meg klar til skolen.

Jeg ble sint og himlet med øynene.

I etterkant innså jeg at han hadde et poeng. Hver dag tok jeg på meg en maske som fortalte omgivelsene at jeg hadde det bra.

Les også: – Jeg stressa med alt. Skole, prestasjoner, hvordan jeg så ut og hva jeg fylte tiden min med

– «Gud, hvorfor har du skapt meg sånn?»

Hverdagene var preget av sammenligning, dårlig påvirkning fra sosiale medier, kaloritelling, overtrening og fornektelse av Guds sannheter. 

Jeg var utrolig sint på Gud og ropte flere ganger: «Gud, hvorfor har du skapt meg sånn? Hvorfor kunne du ikke bare skape et vakkert mesterverk i stedet?»

Les også: Er kroppen min bra nok?

Vendepunktet

En dag fortalte moren til venninna mi at jeg måtte ringe hjem til mamma og fortelle hvordan jeg faktisk hadde det. Selv om det var det siste jeg ønsket, valgte jeg å være ærlig.

Det var den verste telefonsamtalen jeg har hatt, men samtidig starten på et vendepunkt i livet mitt.

Denne dagen valgte jeg å bekjenne synd. Jeg valgte ærlighet, selv om det var preget av smerte og skam.

I 1 Joh 1,9 står det:

«Dersom vi bekjenner våre synder, er Han trofast og rettferdig, så Han tilgir oss syndene og renser oss fra all urett». 

Les også: Hvorfor bekjenne synd til andre?

Guds mesterverk

I over ett år hadde jeg kalt Gud en dårlig skaper og snakket ned hans mesterverk. For det er nettopp det jeg og alle mennesker er: Guds mesterverk, slik vi leser i Salme 139.

Etter dette begynte jeg daglig å proklamere Guds sannheter høyt til meg selv. Mamma sendte også ut bønnemeldinger, slik at mennesker kunne be om at Gud skulle sette meg fri fra løgnene som bandt meg.

I dag kan jeg med stor overbevisning si: «Jeg er verdifull, jeg er ubetalelig, og jeg er høyt elsket av Gud.»

Jeg søker ikke lenger anerkjennelse fra mennesker, slik jeg gjorde før, men fra Gud (Gal 1,10). 

Les også: – Jeg var kanskje bra nok for Gud, men jeg følte meg ikke bra nok for denne verden

Jesus setter fri

I dag er jeg engasjert i arbeidet «Søstrene», fordi jeg selv har fått oppleve hva som skjer når Jesus virkelig setter fri. Søstrene er et jentefellesskap som finnes på 15 ulike steder i Norge og også i utlandet.

Målet er at jenter og kvinner skal bli satt fri fra det som binder dem og hindrer dem i å være de kvinnene Gud har kalt dem til å være. 

I Joh 8,31–32 står det:

«Dersom dere blir i mitt ord, er dere i sannhet mine disipler. Dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal sette dere fri».

Dette har jeg fått oppleve, og jeg vet at Gud har det samme for deg!