Og slik Moses løftet opp slangen i ørkenen, slik må Menneskesønnen bli løftet opp, for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv. For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. (Johannes 3,14-16)

I Det gamle testamentet kan vi lese en historie om da Israelsfolket ble angrepet av slanger (se 4 Mos 21). Det er litt av en historie.

De ble døende, og folket var i en kritisk tilstand. Etter litt om og men endte det med at Gud sa til Moses at han skulle lage seg en serafslange. Denne slangen skulle han sette opp på en stang, og så skulle hver den som så opp på stangen, få leve.

Rart? Ja, det kan du si.

Et spørsmål det er viktig å stille seg, er dette: Hvordan skal vi forstå slike historier?

Som kristne tror vi at Kristus er oppfyllelsen av loven og profetene, altså Det gamle testamentet. Derfor leser vi det med «Jesu briller», som vil si å se hva Jesus sier om Skriften.

En parallell

La oss se nærmere på da Jesus møter Nikodemus i Johannes 3. Hvis dette ikke ringer noen bjelle, kan du merke deg at det er her Jesus sier de berømte Johannes 3,16-ordene.

Og slik Moses løftet opp slangen i ørkenen, slik må Menneskesønnen bli løftet opp (Johannes 3,14)

Jesus drar en parallell mellom seg selv og historien om slangen i ørkenen.

Moses løftet opp slangen som en redning for de døende. De klarte ikke å redde seg selv, men trengte en redning.

Teksten taler til oss i dag

Her finner vi oss selv i teksten; vi mennesker er på grunn av vår synd på en måte døende. Gaten menneskene går på heter Synd, og byen heter Døden. Men dette vil ikke Gud. Han vil ikke la oss forbli døende, det elsker Han oss for høyt til. Men å ta imot en døende, er derimot akkurat det Han ønsker.

Et mer presist ord for «døende» kan i denne sammenhengen være «syndere». Mens vi var syndere, valgte Gud å redde oss. Han ble menneske, for så å dø med all synden, slik at vi kan leve evig med ham.

Han som ikke visste av synd, har han gjort til synd for oss, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet. (2. Korinter 5,21)

Ikke bare døde han for synden, men han stod også opp igjen. Det viser at ikke engang døden var sterk nok til å holde ham. Johannes 3,14-16 kommuniserer at hver den som løfter blikket mot korset i tillit, ikke skal forbli døende, men få liv. Evig liv.

Kanskje det er dette som er å tro? Å løfte blikket mot Jesus i tillit til at han skal redde deg.

Redningen

Men Gud er rik på barmhjertighet. Fordi han elsket oss med så stor en kjærlighet, gjorde han oss levende med Kristus, vi som var døde på grunn av våre misgjerninger. Av nåde er dere frelst. (Efeserne 2,4-5)

Nåde – ufortjent kjærlighet – er det Gud tilbyr oss. Etter verket på korset får døende mennesker en mulighet til å bli forent med den levende Gud. En mulighet til fred mellom himmel og jord.

Narnia-forfatter C. S. Lewis skrev at om du leter i deg selv, vil du i det lange løp finne ensomhet, hat, ødeleggelse og synd. Men om du leter i Kristus, vil du finne ham, og med ham vil du få alt annet i tillegg.

Når vi løfter blikket i tillit til at han på korset kan redde oss, da finner vi livet. Hør hans egne ord:

Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. (Matteus 11,28)