Gutten som ble funnet i en eske i Etiopia ble et stort bønnesvar

William Betselot Yuen (18) kom til Norge da han var nesten 6 år. Hele sitt liv hadde han bodd på et barnehjem i Etiopia, og hadde snaut vært utenfor gjerdet til barnehjemmet.

Dagene var en kamp om oppmerksomhet fra de få voksne som var ansatt der.

I Norge satt Åshild Yuen (50), gift med amerikanske Justin, og de hadde fått tre døtre. Livet var egentlig fint, hadde det ikke vært for Åshild sitt kall.

Opplevde et kall til å adoptere

− Jeg har hatt en drøm helt siden jeg var ung, forteller Åshild.

− Jeg har sett for meg et bilde av at barna mine skulle ha forskjellig hudfarge. Det er et bilde jeg tror Jesus plantet i meg, og det skjedde lenge før jeg var gift.

− Jeg opplevde det som et kall. Vi får ulike kall. Noen opplever det på den måten og andre på andre måter, fortsetter hun. − Jeg skulle adoptere et barn, og det ble mitt kall, sier hun og legger til at mannen var enig.

Et bibelord som hadde stått sterkt for Åshild og Justin, var Matteus 25,40 «Det dere gjør mot en av mine minste, det gjør dere mot meg.»

Funnet i en eske

William ble født 6. november i 2007, i Addis Abeba i Etiopia. Han vet ikke noe om kvinnen som fødte ham.

− Jeg ble funnet av en politimann, han fant meg i en eske utenfor et hotell, forteller William. Han er rolig, høflig og smilende, og kjenner historien sin.

− Politimannen gav meg navnet Betselot, som betyr «ved bønn», smiler han. − Det synes jeg er veldig fint, for bønn betyr mye for meg.

Gråt i to år

Da familien Yuen kom til Norge med William, gråt han hver dag i nesten to år.

− Det var veldig tøft, forteller Åshild. − Men vi hadde kontakt med en kjent psykolog, og han var til uvurderlig hjelp for oss alle. Han oppmuntret oss til å la William få lov til å gråte, og hjelpe han til å ikke legge lokk på følelsene sine.

− Vi hadde jo lyst til at han bare skulle ha det bra. Men han trengte de to årene til å bearbeide følelsene sine, sier hun og ser på William.

William hadde ikke lært å snakke et forståelig språk da han kom til familien Yuen, og brukte mye kroppen til å gjøre seg forstått. Men litt etter litt ble det forståelig for de rundt han.

− Psykologen oppmuntret oss: «Ingen forstår ham, men han snakker like mye for det. Dette er en gutt som vil noe i livet», sa han til oss, smiler Åshild. − Men William var nok ikke vant til å bli sett og hørt, så han hadde faktisk ikke så store frustrasjoner rundt det.

Åshild fikk utsatt skolestart for William i to år, og de to årene brukte de på å knytte bånd, lære hverandre å kjenne som familie, og introdusere han i storfamilien. I tillegg til mange andre ting som han måtte lære:

• Holde en blyant
• Lære norsk
• Lære å gå i skog og mark
• Lære bokstaver og tall
• Bade i badekar

– Sa JA til Jesus inni meg

− Jeg er veldig glad i familien min, smiler William. − Jeg lærte også å bli glad i Jesus gjennom dem. Jeg husker at mormor sang for meg: «Jeg har en engel som følger meg». Fremdeles kan jeg synge på den om jeg er redd eller er stresset for noe, smiler han.

Det var på konfirmasjonsdagen at William bestemte seg for at han vil følge Jesus resten av livet.

− Jeg sto på scenen på Misjonshuset, og jeg sa JA til Jesus inni meg, og fikk en fred. Da jeg knelte ned og de ba for meg, kjente jeg en kald vind, og jeg tenkte at jeg fikk Den hellige ånd.

Etter konfirmasjonen ble William mer opptatt av Gud. Han leser ikke så ofte i Bibelen som han ønsker, men det er på grunn av dysleksi og litt konsentrasjonsproblemer. Men han hører mye på taler på nett.

− Jeg liker veldig godt Billy Graham, smiler han.

William liker også å diskutere med andre, gjerne om abort og andre spørsmål.

– Jeg er jo veldig glad for at min mor ikke tok abort med meg, da hadde jeg ikke levd, sier han. − Jeg tør å stå for det jeg mener. Men man må jo vite noe om begge sidene om man skal diskutere det.

Kan bli litt mye jenter

Familiebildet som henger på veggen, stemmer med det kallet Åshild fikk som ungdom. Åshild er norsk, Justin amerikaner, de tre døtrene har doble statsborgerskap og William er etiopisk. Lillebror til tre eldre søstre.

− Det kan bli mye jenter, og jeg husker da jeg var liten, da kledde de meg ut som prinsesse, ler han.

− Det har blitt mye cookie-baking med høy musikk sammen med søstrene mine, og jeg er veldig glad i dem. Men – jeg må tidlig opp for å få tilgang på badet, smiler han lurt.

 

Denne teksten ble opprinnelig publisert i Utsyn, og er gjengitt med tillatelse.