«Les i Bibelen» er et vanlig tips å høre som kristen.

Heldigvis finnes det praktisk veiledning som kan gjøre det enklere å gjennomføre.

Likevel tror jeg svært mange kan kjenne seg igjen i at de ikke «får så mye ut av det». Inntrykket kan være at alle andre får til dette mye bedre, og at de stadig leser ord som går rett til hjertet.

Denne lille rapporten er skrevet for å vise hvordan en helt normal bibellesestund kan se ut. Ingen tips, ingen lettvinte løsninger – bare virkeligheten. Kanskje kjenner du deg igjen i noe av det.

En helt vanlig bibellesestund

Jeg setter meg ned i godstolen og finner en behagelig posisjon. Nei, jeg flytter og legger meg i sofaen. Mens jeg blar opp i kapittelet jeg stoppet i sist, Lukas 16–17 eller deromkring, blir jeg usikker på om jeg husket å sette mobilen på lydløs. Jeg sjekker – joda, det hadde jeg husket. Men jeg hadde fått en melding som jeg svarer kjapt på, når jeg først er i gang.

Mobilen legges vekk og lesingen begynner. Selv om jeg gjør dette helt frivillig, er det som om øynene ikke er helt med på leken. De kjører sitt eget løp. De legger merke til en vannskade øverst på siden, med det noe bølgete papiret.

Så går blikket videre ned i hjørnet, hvor det står litt diverse «funfacts» om teksten, litt gresk og litt kulturell kontekst. Det er som øynene mye heller vil være der, selv om teksten er enda mindre enn ellers.

Mens jeg fortsetter lesingen, innser jeg etter et par sanger at jeg egentlig ikke har fått med meg noe

Jeg går tilbake til selve teksten og prøver å holde fokuset der – på fortellingen og budskapet. Ikke minst går spørsmålet «hva betyr dette for meg?» på repeat i bakhodet. For jeg har hørt mange ganger hvor viktig denne boka er, også i dag, for akkurat meg.

Forresten, det er kanskje meningen å høre på lovsang samtidig? Da får man et godt budskap inn gjennom flere sanser. Jeg drar fram øreproppene og setter på lovsangslista jeg ikke har oppdatert på lenge.

Mens jeg fortsetter lesingen, innser jeg etter et par sanger at jeg egentlig ikke har fått med meg noe av det jeg leste. Det jeg kan gjenfortelle er bare det jeg visste fra før av.

Det står med gullskrift, så det er ingen liten sak.

Jeg ser så vidt bort på et utent stearinlys i den andre enden av stua, og grubler i et svakt øyeblikk på om det kan være redningen for denne noe mislykkede lesestunden.

Til slutt legger jeg merke til at det faktisk var Guds ord jeg hadde et møte med denne kvelden, idet jeg lukker boka og ser at det står «Bibelen» på omslaget. Det står med gullskrift, så det er ingen liten sak.