Det er godt å ha forbilder. De kan gi inspirasjon og noe å strekke seg etter – enten det er på fotballaget eller i ungdomsarbeidet.

Samtidig er det lett å falle i sammenligningens felle: at man skulle ønske man klarte akkurat det som den og den personen får til.

Den sunne motivasjonen må vike for misunnelse og mismot.

Vi har lett for å sammenligne vår egen innside, med tvilen og usikkerheten som måtte dukke opp, med andres utside, deres talenter og vellykkethet.

Hvordan forholder man seg til dette på en god måte? Hvordan kan man både være glad for andres gaver – og den utrustningen som man selv har fått?

Utfylle hverandre

Bibelen snakker om nådegaver. Det er utrustningen Gud gir den enkelte, for å bygge opp fellesskapet man er en del av.

Hos hver enkelt gir Ånden seg til kjenne slik at det tjener til det gode. (1. Korinter 12,7)

Alle har ikke fått den samme gaven. Nei, poenget er at vi skal utfylle hverandre.

Paulus bruker kroppen som et bilde: den kan ikke bare bestå av øyne eller ører, men av alle de ulike kroppsdelene.

Øyet kan ikke si til hånden: «Jeg trenger deg ikke», eller hodet til føttene: «Jeg har ikke bruk for dere». (1. Korinter 12,21)

I kirken er det nok slik at noen får mer oppmerksomhet enn andre. De som har gaven til å undervise får flere blikk på seg enn dem som tjener i kulissene. Men begge er nødvendige for fellesskapets beste!

Og om ett lem blir hedret, gleder alle de andre seg. (1. Korinter 12,26)

Dette er ofte lettere sagt enn gjort. La ordene være en påminnelse og en oppmuntring når du legger merke til flinke folk rundt deg.

Samme lag

Et for stort fokus på egne ambisjoner og egen rolle, kan gjøre det vanskeligere å glede seg over det andre får til. Husk at vi alle har gleden av å få være en liten brikke i den store helheten – vi spiller på samme lag!

Jeg vil bruke Jesu tolv disipler som eksempel:

Når vi leser om dem i Bibelen, tar Peter mye av oppmerksomheten. Andre apostler møter vi i noen enkelthistorier. Men vi har også dem som vi glemmer navnene på, og som bare nevnes i selve oppramsingen av navn – som Jakob, sønn av Alfeus.

De spektakulære historiene om ham har vi ikke. På en måte er han en representant for folk flest. Kanskje ikke andre mennesker husker på eller verdsetter det du gjør. Men verdien og fruktene av din tjeneste, lever likevel videre – som med Jakob.

Far i himmelen husker alt det som vi mennesker glemmer. Han ser i det skjulte, og han vil lønne hver enkelt.

Blind på egne vegne

Til slutt vil jeg trekke fram noe som har blitt viktig i mitt liv:

«Du er antakelig ikke så god på å evaluere den framtidige frukten av dine nåværende handlinger. Så fokuser heller på trofasthet.»

Ordene kommer fra bibellæreren Mike Winger.

Det er fristende for oss å hente motivasjon og krefter ut fra de synlige resultatene og fra komplimentene man får. Dette vil likevel komme og gå. Gresset virker ofte grønnere på den andre siden – det er lettere å se frukten hos andre enn hos deg selv.

Fokuser derfor heller på å være trofast – og på å glede deg over dine medmennesker.