Det hele startet da jeg var rundt ti år gammel. Før det hadde jeg egentlig ikke tenkt noe særlig på døden – hva som skjer før, og hva som skjer etter.

Hva skjer når man dør?

Men en kveld traff det meg helt plutselig. Jeg løp gråtende ned til mamma og pappa og spurte: «Hva skjer egentlig når man dør? Kommer dyrene også til himmelen?»

Det var min første eksistensielle krise. I et halvt år etterpå slet jeg med dødsangst. Hver kveld før jeg skulle legge meg, kom tankene tilbake – og søvnen uteble.

Jeg pleide å ta opp mobilen for å distrahere meg selv, se på videoer og prøve å glemme det. Ingen visste egentlig hva jeg gikk gjennom, for jeg holdt det for meg selv. Men inni meg raste en storm.

Dødsangst og vanskelige spørsmål

Jeg forestilte meg hvordan himmelen kunne være – kanskje et slags rom der jeg kunne gjøre det jeg ville. Angstens grep slapp aldri helt taket, men jeg lærte etter hvert å leve med tankene.

Ungdomsskolen kom og gikk uten noen store trosrefleksjoner. Jeg var mest opptatt av venner, idrett, skole – og selvfølgelig mobilen.

Tro var ikke noe vi snakket mye om

Hvis noen hadde spurt om jeg var kristen, ville jeg nok svart at jeg var «litt kristen», men ganske usikker. Tro var ikke noe som ble snakket mye om i miljøet mitt.

Jeg vokste opp på Ammerud i Oslo. Selv om jeg var innom kirken som barn, ble det mindre og mindre tro rundt meg etter hvert som jeg ble eldre. Utenom Mamma, var det ingen som snakket om Gud.

Livet var så komfortabelt at vi ikke følte vi trengte Gud.

Religion føltes fjernt – kanskje fordi livet var så komfortabelt at vi ikke følte vi trengte Gud. Og når ingen rundt deg tror, er det lett å tenke: Hvorfor skulle jeg?

Men hvis man virkelig stopper opp og graver litt, blir det fort tydelig at uten Gud, så er alt egentlig meningsløst.

Man slutter å stille de store spørsmålene. Hva skjer egentlig etter døden? Hva er meningen med livet? Mange bare lar være å tenke på det – og fyller i stedet tomrommet med festing, rus, penger og kortvarige og raske gleder.

Men hvis man virkelig stopper opp og graver litt, blir det fort tydelig at uten Gud, så er alt egentlig meningsløst. Så, etter ungdomsskolen visste jeg ikke helt hva jeg ville gjøre.

Begynte å vurdere internatskole

Jeg var klar for å begynne på en elektro-studieforberedende linje i Oslo, men midt i sommerferien fikk jeg beskjed om at jeg stod på venteliste. Jeg fikk panikk.

Noen familievenner hadde nevnt den kristne internatskolen Kvitsund Gymnas, så jeg sendte dem en søknad som en backup.

Jeg tenkte egentlig ikke så mye på det, men det ble mer og mer interessant. Til slutt fikk jeg plass på elektro-linja likevel, hadde jeg begynt å vurdere Kvitsund på ekte.

Rom for vanskelige spørsmål

Etter mye tenking valgte jeg å begynne på Kvitsund – og det ble et av de mest definerende valgene i livet mitt. Hadde jeg ikke begynt på en kristen skole, hadde jeg aldri blitt så nysgjerrig på tro.

På Kvitsund fikk jeg stille de vanskelige spørsmålene jeg lenge hadde båret på. Jeg fikk være med på andakter, bibelgrupper og møter.

Jeg fikk høre gode grunner til at kristendommen faktisk kan være sann.

Noe traff meg – både intellektuelt og følelsesmessig. Jeg fikk høre gode grunner til at kristendommen faktisk kan være sann. Og jeg opplevde øyeblikk der jeg virkelig følte at Gud var nær.

Det var ikke én stor hendelse som forandret meg, men heller en gradvis prosess. Litt etter litt begynte jeg å se ting klarere.

Og til slutt kunne jeg si med sikkerhet: Jeg er kristen.