Filmen Odyssey peker mot Jesu gjenkomst, håpet om rettferdighet og dommen som kommer

Jeg var nylig på kino og så Christopher Nolan sin nytolkning av det antikke eposet Odysseen.

(Jeg vet det er litt sent å ikke se den før nå, flere måneder etter premieren. Men ettersom fortellingen er nesten 3000 år gammel, tenker jeg den forsinkelsen går greit.)

Monstre, trollkvinner og friere

Fortellingen handler om Odyssevs, som etter å ha kjempet i Trojanerkrigen i 10 år reiser tilbake til sitt hjemsted Ithaka.

På hjemreisen møter de mange hindringer, både i storm på sjøen og kamp mot monstre og trollkvinner. De må også en tur innom underverdenen for å finne veien videre.

Kort sagt: denne hjemreisen tar tid! 

Hjemme i Ithaka venter hans trofaste kone Penelope på at Odyssevs skal komme tilbake. Hun har ventet i mange år, og ventingen er ikke lett.

Huset hennes er fylt med griske friere som prøver å få henne til å gi opp håpet om at Odyssevs skal komme tilbake, og heller gifte seg med en av dem. 

Ettersom frierne er sikre på at Odyssevs ikke kommer tilbake, har tilstandene blitt lovløse, og de bryr seg ikke lenger om å gjøre det gode, men egoismen og ondskapen råder. 

De lojale og de illojale

Etter langt om lenge, ankommer Odyssevs omsider Ithaka. Han har fått advarsel om at han ikke må vise sin sanne identitet, for da vil han bli drept av de illojale frierne.

Han drar rett til sin gamle venn og hjelper Evmaios. 

Evmaios gjenkjenner ham ikke, og Odyssevs holder identiteten sin skjult, men sier at Odyssevs er på vei og vil snart komme tilbake.

Evmaios lengter etter Odyssevs og etter at rettferdighet igjen skal råde på Ithaka. Men han tør nesten ikke håpe, ettersom han lenge har trodd han skulle komme, men uten hell. 

Til slutt åpenbarer Odyssevs seg som den han er, og kontrasten er stor mellom de lojale som trofast har ventet på ham og de lovløse som trodde han ikke skulle komme tilbake.

Lengsel etter dom

Det er nokså tilfredsstillende å se når Odyssevs kommer tilbake og tar oppgjør med alle de onde og gjenreiser de trofaste.

Det minner meg også om lengselen etter at Gud skal komme tilbake og ta et oppgjør med alt det onde her på jorda og gjenopprette godhet og rettferdighet. 

Bibelen snakker mye om en form for dom som skal komme. Vi ser eksempler både på lovløse som ikke tror det vil skje og på dem som lengter etter at rettferdighet skal råde (se f.eks. Lukas 20,9-17).

En liten advarsel 

Det er imidlertid noe farlig med å lengte etter dom, hvis vi underbevisst (eller bevisst) tenker: «Jeg tror rett, og er på den sikre siden, mens dere andre blir tatt av dommen!».  

Fariseerne (en gruppe av lærde jøder) blir i Bibelen ofte fremstilt som et skrekkeksempel på religiøse som tror de har sannheten om Gud, mens de har misforstått alt sammen.

Som Jesus lærte oss, så er det viktigste å bevare sitt hjerte mykt – i kjærlighet til Gud og til andre mennesker (Matteus 22,37-39)

Selve kjernen i den kristne tro er nettopp at ingen av oss er trofaste nok. Det er kun gjennom Jesus vi kan bli regnet blant de lojale og rettferdige.

Gleden over dommen er ikke at man kan si: «Hva var det jeg sa! Jeg hadde rett!» (Tenker du det har du mest sannsynlig feil…).

Gleden over dommen handler om en lengsel etter rettferdighet og godhet, slik som Evmaios lengtet etter.

Gir vi opp håpet?

Det er mye lovløst og urettferdig i denne verden vi lever i. Og det kan holde motet oppe at vi tror at det vil komme en rettferdig dom.

Odyssevs vil komme tilbake og gjøre Ithaka til et godt sted igjen.

Og når ventetiden drar ut, er spørsmålet: vil vi gi opp håpet og starte å leve for oss selv? Eller vil vi forbli trofaste og lojale mot kjærligheten – mot Jesus? 

Bibeltekstene er fra Bibel 2011. Gjengitt med tillatelse. Les Bibelen på Bibelselskapet | Nettbibelen.