
Snart kommer en helt ny type lovsang: – Jeg vil tilbake til den første kjærligheten
Inge Andreas Jacobsen vil gi lovsangen et ærligere uttrykk, med mindre haus, mer rom for teksten og musikk som små fellesskap kan ta i bruk.
– Mye lovsang er blitt lovsang på autopilot, sier Inge Andreas Jacobsen.
Han er dirigent for Storsalen gospelkor, foreleser på NLA og låtskriver. Nå jobber han med et musikkprosjekt som har vært underveis helt siden 2019.
– Jeg har vært i samtaler, spilt i ulike deler av kirke-Norge, lest på iTro blant annet saken om lovsang som ikke låter som sjangeren CCM. Noen sier at de egentlig ikke liker lovsang så godt.
Da begynte jeg å tenke: Finnes det et uberørt musikalsk potensiale når det kommer til innspilt kirkemusikk?
Mindre haus, mer rom
Inge Andreas ønsker å lage innspillinger som ligger nærmere det mange små menigheter og fellesskap faktisk driver med.
– Lovsang med mindre pynt og mer rom for teksten. Lovsang med mindre haus og mer plass til roen. Tekst og melodi utgjør jo grunnpulsen i det vi synger. Ved å gi plass til sangen kan vi nok skrelle bort mange av de musikalske virkemidlene som ofte bare blir brukt på automatikk.
Han understreker at det ikke er et problem i seg selv at lovsang høres ut på en bestemt måte. Det som kan være problematisk er at «lovsangssjangeren» skaper en forventning om at musikere må kopiere en innspilling, uten å få bidra med sine egne kreative gaver.
Fra salmebok til Spotify
Tidligere var salmeboka fasiten for hvordan man sang i kirken. Nå er det innspilt musikk som setter standarden.
– Men hvordan skal små menigheter med få ressurser klare å gjenskape det de hører på innspillingene? Jeg ønsker å være intensjonelt minimalistisk, litt måteholden, slik at det ikke blir så stor avstand mellom den innspilte musikken og musikken i husmenigheten.
Instrumenter du kjenner igjen
Derfor prøver han å holde seg tett på det jordnære.
– La oss ha et piano som høres ut som et piano. Instrumentene skal være identifiserbare. Tanken er at det skal låte litt som om man var samlet en gjeng på bedehuset. Eller i en huskirke, der alle tar med sitt eget instrument.
I innspillingen har Inge Andreas også brukt noen ukjente instrumenter som som dombra, et tostrengsinstrument fra
Mongolia, og harmonium, et slags miniorgel fra Bangladesh.
I tillegg har han involvert Storsalen Gospelkor, for å få med et bredere sangfellesskap i lydbildet.
– Når det er plass til flere stemmer, blir det lettere å synge med. Kor får fram en «vi-dimensjon» som er veldig viktig.
Gjenoppdage gamle sanger
Flere av låtene han jobber med er allerede kjente.
– Dette er sanger mange har et forhold til, men som de nå skal få gjenoppdage på en ny måte. Når vi stripper ned en hausete låt, kommer fortellingen bedre fram. Kanskje får folk med seg litt mer av hva de faktisk synger.
Han beskriver det som et ærligere uttrykk:
– Vi blir ofte litt bedøvet av lydbildet. Visjonen min er å gi rom til den menneskelige stemmen, og å lage innspillinger som kan brukes uansett hvor mange instrumenter man har tilgjengelig.
Prosjektet skal resultere i tre utgivelser med fire sanger hver. Inge Andreas kan avsløre at sangene han har gitt ut sammen med UL: I tro og Alltid nær meg, skal være med.
Kreativitet
Inge Andreas spiller av sangene for meg. I første utgivelse I tro brukte de lyden av vanndråper som ble pitchet i riktig tone.
– Det var skikkelig kult, og et godt eksempel på kreativitet i kirkemusikk. Samtidig må vi spørre oss: Bygger slike kreative grep bro, eller gjør det vanskeligere for folk å følge musikken?
Kanskje får folk med seg litt mer av hva de faktisk synger.
Sangen, som han faktisk oppkalte etter nettstedet iTro.no hadde et ganske omfattende lydbilde. I det nye prosjektet ønsker han å gå i motsatt retning.
Prosjektet omfatter både nyskrevne låter og nytenkninger av tidligere utgitte sanger. En del av visjonen er at sangene skal kunne brukes av små fellesskap uavhengig av hvor mange instrumenter man har tilgjengelig.
Inge Andreas siterer noe Vegard Husby sa til Vårt Land i sommer:
«Det er mange store scener blant unge kristne i dag. Lovsangskulturen er i ferd med å bygge scenene enda større. Vi bør ikke gjøre scenen for stor, verken for lovsangsledere eller talere. Gud er like nær, uten kjøreplaner, røykmaskiner, lyskastere og store skjermer»