Du vet om jeg sitter eller står
Spiller det noen rolle hva vi gjør med kroppen når vi ber eller lovsynger, så lenge hjertet er med?
Noen foretrekker å sitte rolig med hendene foldet i fanget. Andre flommer over av entusiasme og kan ikke la være å bevege på seg.
Sitterne kan tenke at de andre er følelsesstyrte. Tilbake kan de få mistanken på seg for å være kalde og uinteresserte.
I vår tid er vi opptatt av å legge til rette for at folk kan gjøre ting på den måten de selv synes er best. Dermed er man også forsiktig med å blande seg inn i slike praktiske spørsmål.
Kanskje kan vi lære noe av hverandre?
Jeg gjør et forsøk på å trekke fram noen bibelske eksempler på å bruke kroppen i møte med Gud.
Bær kroppen fram
Bibelen viser oss at tilbedelse er mer enn ord og tanker. Det er noe vi gjør med hele oss – kroppen er en del av det.
Derfor formaner jeg dere ved Guds barmhjertighet, søsken: Bær kroppen fram som et levende og hellig offer til glede for Gud. Det skal være deres åndelige gudstjeneste. (Romerne 12,1)
Paulus peker et annet sted på at kroppen er et tempel for Den hellige ånd. Videre slår han derfor fast:
Dere er kjøpt, og prisen betalt. Bruk da kroppen til Guds ære! (1. Korinter 6,20)
At kroppen er av betydning er et viktig utgangspunkt for samtalen om hvordan vi skal bruke den.
Kneling
Å knele er et synlig tegn på ydmykhet og underkastelse.
I Getsemane, før Jesus ble tatt til fange, knelte og ba han inntrengende mens han var i dødsangst.
Et eksempel fra GT er Daniel. Her kan man legge særlig merke til at han gjør dette hjemme:
Tre ganger om dagen falt han på kne for sin Gud med bønn og lovprisning, for slik hadde han alltid gjort. (Daniel 6,11)
Idet Paulus skulle ta farvel med lederne i menigheten i Efesos, ser vi derimot at det gjøres i fellesskap:
Da han hadde sagt dette, falt han på kne sammen med dem alle og ba. (Apostlenes gjerninger 20,36)
I en salme er oppfordringen klar:
Kom, la oss knele og kaste oss ned, bøye kne for Herren, vår skaper! (Salme 95,6)
Stående
Stående bønn var svært vanlig i den jødiske kulturen.
Et eksempel finner vi i lignelsen om tolleren og fariseeren i Lukas 18. Begge sto og ba, ifølge teksten.
Tolleren våget imidlertid ikke å se opp mot himmelen, men sa: «Gud, vær meg synder nådig!»
Jesus sier at det var tolleren som var rettferdig, ikke fariseeren. Dette er prinsippet han gir oss:
For hver den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt. (Lukas 18,14)
En plass for hele mennesker
Til kvinnen ved brønnen sier Jesus dette:
Gud er ånd, og den som tilber ham, må tilbe i ånd og sannhet. (Johannes 4,24)
Det minner oss på at vår tilbedelse ikke skal være skuespill; vi kan bruke kroppen for å uttrykke det vi bærer på innsiden.
På kristne møter vil det være ulike tilnærminger. Noen er frimodige med armer og bein – det faller dem rett og slett naturlig.
Andre trives best sittende i stolraden, med en lunken kaffekopp i hånden. Det er litt mer deres stil.
Vi har godt av å utfordre hverandre. Kanskje kan noen trenge et lite push til å være mer til stede. Kanskje enkelte kan tenke litt mer på sidemannen og mindre på seg selv.
Samtidig må vi betrygge hverandre: det er viktig at fellesskapene våre har plass til hele mennesker: i glede, i sorg eller en plass midt imellom.
Når vi ikke føler for å løfte en finger, kan vi vite at Far ser til hjertet.




