Gud er ikke som alle andre. Han er selve skaperen av himmelen og jorden. Når vi omtaler Gud, bør vi derfor tenke over hvordan vi gjør det. Er det rett å snakke til og om Gud på samme måte som man ville gjort til naboen, læreren eller kompisen?

Vi må huske at Gud både er hellig, nær og personlig.

Gud åpenbarer seg

I det gamle testamentet kan Gud virke skremmende. Moses blir bedt om å ta av seg på føttene i møte med den brennende tornebusken, fordi det er hellig grunn.

Jesaja trodde det var over og ut da han så Gud på tronen. «Ve meg! Det er ute med meg», sa han.

Gud har nemlig sagt dette:

Du kan ikke få se ansiktet mitt», sa han, «for et menneske kan ikke se meg og leve.» (2. Mosebok 33,20)

Åpningen av Johannes-evangeliet henter opp igjen denne tematikken, og viser hvordan Jesus viser oss Gud.

Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne, som er Gud, og som er i Fars favn, han har vist oss hvem han er. (Johannes 1,18)

Jesus er Gud som går iblant oss. Han går til de utstøtte i samfunnet. Hebreerbrevet sier at han ikke skammer seg over å kalle oss søsken (jf. 2,11). Det sier noe fint om hvem han er.

Når han lærer disiplene å be, gjør han noe helt nytt – han ber dem kalle Gud for far. Vi tar det kanskje for gitt nå, men dette var helt uten sidestykke da.

Disse eksemplene lærer oss at Gud viser sin karakter på ulike måter.

Avslappet forhold til Guds hellighet

Jeg har møtt folk som tilsynelatende har et avslappet forhold til at Gud er hellig.

Enkelte strekker seg langt i ord og handling for å vise ungdommer at Gud ikke er skummel eller fjern. Jeg forstår hensikten, men frykter at man kan krysse en grense.

Ordet «blasfemi» – som betyr å spotte Gud – er nærmest lagt på historiehylla, omgitt av et tykt lag med støv. Når Gud omtales i upassende og uverdige vitser, bør vi børste støvet av dette ordet igjen.

Vær ikke for snar med munnen, og la ikke hjertet forhaste seg når du vil tale et ord for Guds ansikt. (Forkynneren 5,1)

Hellig uro

I vinter leste jeg misjonsklassikeren Hellig uro (1956), skrevet av kinamisjonæren Asbjørn Aavik. Det ene kapittelet i boka heter «Hellig frykt».

Der slår han fast at vi som kristne er fridd ut av en type frykt.

Dere fikk jo ikke trelldommens ånd, så dere igjen skulle frykte. Men dere fikk barnekårets Ånd som gjør at vi roper: Abba, Far! (Romerne 8,15)

Videre skriver han «at det er en frykt som jeg ikke frelses fra, men frelses inn i.» Dette er det vi kaller gudsfrykt, som kan være et vanskelig ord å forstå. Astrid Rydland Aasen forklarte det slik i en andakt på iTro:

«Å frykte Gud er å innse at han er større enn oss, at han er mektig og hellig, og at vi ikke kan møte han uten å ha gitt livet vårt til Jesus. Men når vi innser dette, da trenger vi aldri mer frykte for Guds dom. For da er all vår synd og skam lagt på Jesus, og vi kan komme framfor Gud helt feilfrie og ulastelige.»

Det er en respekt og ærefrykt som setter Gud i en kategori for seg selv. Dette er ikke noe ungdom skal slippe å tenke på – men tvert imot noe som kan gi troen dybde og retning.

Som Guds barn får vi komme til ham som vi er, og han tar imot oss som en kjærlig far. Like sant er det at vi da kommer framfor en hellig og rettferdig Gud.