Jeg satte meg ned foran PC-en for å skrive denne saken og skrudde på Spotify. Den første sangen jeg fikk på ørene var den nye sangen «Alt Til Din Ære» av Get Focused og Lovsang Hamar.

Sangen hadde premiere på et felles ungdomsmøte i pinsen.

Refrenget går slik: Jeg gir alt til din ære; la alt jeg gjør opphøye ditt navn.

Bridgen går slik: La det være mer av deg og mindre av meg selv. Jeg legger ned mitt liv, mitt alt, for deg, min Jesus. 

Det var bare ett problem. Det var jeg som talte og sto på scenen på det samme ungdomsmøtet.

Å tenke på seg selv på scenen

I ungdomsårene husker jeg spesielt godt hvor lett det var å tenke på hva folk tenkte om meg da jeg gikk ned fra scenen:

• Så jeg bra ut på håret, eller stakk antennen min opp fra bakhodet?
• Hva synes egentlig folk om den nye kule genseren min? 
• Hvorfor var det ikke flere som lo av den vitsen jeg hadde øvd på?

Les også: Humor som virkemiddel i forkynnelsen – støy eller gøy?

Scenens fristelse i tenårene

Som tenåringer er vi ekstra opptatt av å bli sett, satt pris på, anerkjent og få komplimenter. Da er det lett å nyte noen minutters oppmerksomhet, beundring og bekreftelse fra publikum.

På videregående kjente jeg også at applaus etter talene trigget fristelsen til egen ære. Da jeg ble bevisst på det, prøvde jeg derfor å avslutte talen slik at det ikke var naturlig å klappe.

Da folk etter talen sa «du er flink», var det godt ment. Som ungdommer trenger vi å oppmuntre hverandre i tjenestene. Likevel kan drivkraften for å stå på scenen være å få slik bekreftelse.

Selv ti år etterpå kan jeg fremdeles kjenne på fristelsen. Likevel står jeg ofte på en scene. Hva skal jeg gjøre?

Anerkjent av mennesker – eller av Gud?

Den samme problemstillingen tror jeg Paulus også strevde med. Han skriver følgende om sitt eget apostelkall i Galaterne 1,10a:

Prøver jeg nå å bli anerkjent av mennesker – eller av Gud? Vil jeg bare være mennesker til lags?

Tidligere hadde Paulus vært en av fariseerne. De var generelt veldig opptatt av å bli anerkjent av mennesker. Paulus legger heller ikke skjul på at han var ivrigere i sin religiøsitet enn sine jevnaldrende. Han var på en måte klassens åndelige stjerneelev.

Paulus skriver også om dette i flere av brevene sine, blant annet i Kolosserne 3,23:

Alt arbeid skal dere gjøre helhjertet, for det er Herren og ikke mennesker dere tjener.

Gode gjerninger for å bli sett av mennesker

På en måte legger jeg fram et falskt dilemma. Problemet er ikke at vi skal tjene Jesus, stå på en scene eller gjøre gode gjerninger for andre.

I Bergprekenen sier Jesus:

Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen! Matteus 5,16

Mennesker skal altså se de gode gjerningene vi gjør. Problemet er altså ikke å gjøre gode ting. Heller ikke at folk ser det. Problemet er motivasjonen vår. Jesus kommer med en advarsel:

Pass dere for å gjøre gode gjerninger for øynene på folk, for å bli sett av dem. Matteus 6,1

Hyklerne ga mye til de fattige. De ba mye. De fastet lenge. Alt var bra. Men de gjorde det for å bli sett og æret av mennesker.

Jesus sier om fariseerne i Matteus 23,5:

Alle sine gjerninger gjør de for at folk skal se det. 

Det er lett for oss å tenke at det bare gjaldt fariseerne, men fristelsen gjelder oss også. Vi vil også vise at vi er «gode kristne». Derfor må vi være bevisste på fristelsen, så vi kan gjenkjenne den og forkaste den når den sniker seg inn på oss.

Gjør alt til Guds ære

Problemet er altså ikke å være synlig, men motivasjonen vår for å være det. Vi har tjenesten for å ære Gud, ikke mennesker eller oss selv.

Vi kan derimot bruke vår synlighet på en scene i kirken, i sosiale medier eller andre sammenhenger til å ære Gud:

Men enten dere spiser eller drikker, eller hva dere enn gjør, gjør alt til Guds ære! 1. Korinterbrev 10,31