Du kan også lytte til denne saken:

Klokka må være litt over fem. Jeg har ikke sovet så dårlig på lenge.

Du vet den følelsen når du våkner av et mareritt og kroppen fortsatt tror det er ekte. Slik har jeg det. Hjertet mitt banker fremdeles raskt.

Jeg sitter ved kjøkkenbenken, tar meg en kopp te og prøver å tenke på andre ting. Jeg klarer ikke. Denne drømmen var ikke en vanlig drøm.

I drømmen sto en mann midt i en folkemengde. Han så vennlig ut. Folk ropte rundt ham, men han sto helt rolig.

Det merkelige var ikke mengden. Det var blikket til mannen.

Han så rett på meg. Ikke sint eller anklagende, men trist. Som om han visste hva som kom til å skje.

Og jeg visste det også.

Da våknet jeg.

Mannen min, Pontius, er allerede på jobb. Selvfølgelig er han det.

Påsken er alltid slitsom. Det er masse folk i byen, spenninger og fare for opptøyer.

Men dette året er det helt annerledes. En mann fra Gallilea, sies å være jødenes konge, men de jødiske lederne vil ikke ha ham til konge.

Pontius kjenner på presset. Det vet jeg. Han har hatt fraværende blikk og korte kommentarer hele uka.

Jeg går ut i korridoren. Vaktene står der med det samme ansiktsuttrykket de alltid har. Profesjonelt og tomt.

«Han sitter i retten,» sier den ene før jeg rekker å spørre.

Selvfølgelig.

«Hva handler saken om?» spør jeg.

Vakten trekker på skuldrene. «En galileisk lærer. De religiøse lederne vil ha ham dømt.»

Det må være ham.

Jeg går ut på balkongen og ser Jerusalem våkne til liv. Dyr, mennesker og rop. Jeg må få snakket med Pontius.

Jeg løper inn på soverommet igjen, finner et lite stykke pergament og skriver raskt:

Ha ingenting med denne rettferdige mannen å gjøre. Jeg har lidd mye i natt på grunn av ham i en drøm.

Kanskje det kan hjelpe.

Jeg gir lappen til en tjener.

«Til Pilatus. Nå.»

Han nikker og forsvinner inn i rettssalen.

Jeg står i gangen og hører på lydene gjennom dørene.

Først lav mumling. Så høyere stemmer. Så rop.

Denne typen rop minner ikke opp rettferdighet, men om en guttegjeng som er høye på seg selv, som hauser opp stemningen. Du kjenner det hvis du noen gang har vært i en folkemengde som plutselig bestemmer seg for noe.

Dørene åpnes et øyeblikk. En mann føres ut. Han er ikke til å kjenne igjen. De må ha slått ham fryktelig mange ganger.

Det er ham. Det er ham jeg drømte om.

Han ser ikke ut som en trussel, verken for jødene eller for romerriket. Jeg forstår ikke at de behandler ham som en opprører.

Han løfter hodet. Blikket hans går oppover trappene. Mot palasset.

Han ser meg.

Det er det samme vennlige, men triste blikket. Jeg kjenner det stikker i hjertet mitt.

Hvorfor kjennes det som om denne tilfeldige jødiske mannen har noe med meg å gjøre.

Tjeneren kommer tilbake og jeg reiser meg.

«Fikk han beskjeden?»

«Ja.»

«Og?»

Tjeneren ser ned.

«Guvernøren sier at saken er… politisk.»

Politisk. Hva nå enn det skal bety.

Vi hører rop fra folkemengden igjen. Denne gangen er de rasende.

Jeg legger hånden mot brystet.

«Jeg prøvde,» sier jeg stille.