Selv når treet virker livløst om høsten, fortsetter røttene å vokse videre. Slik arbeider Gud ofte i livene våre også

Mørket har falt over campus, men jeg sitter fortsatt på lesesalen, bøyd over bøkene og prøver å forstå forskjellen på ventilasjon og respirasjon.

Telefonen varsler om at siste buss hjem er forsinket på grunn av det dårlige været. Konsentrasjonen svikter, og tankene går tilbake til sommerens solfylte dager og varme kvelder.

Men nå er det høst. Eksamensperioden er her, og energien begynner å ta slutt.

Les også: Hvordan søke Guds rike først i eksamensstresset?

Når du ikke ser noen fremgang

I slike perioder er det lett å føle at alle andre ligger foran. De mestrer studiene, er sterke i troen og har overskudd til et spennende liv.

Selv føler du at du står helt stille. Bønnene blir kortere, Bibelen blir liggende urørt på bordet, og Gud virker fjern.

Du bruker alle kreftene du har uten å se fremgang, og begynner å lure på om innsatsen er verdt det.

Les også: Hvordan tro uten å se?

Det usynlige livet

Et vindkast treffer vinduet, og jeg ser på trærne utenfor. Bladene har falt, greinene står nakne, og alt ser tilsynelatende livløst ut.

Likevel vet vi at trærne ikke er døde. Røttene lever fortsatt under jorda. De graver seg dypere ned, samler næring i mørket og holder treet fast gjennom kulden og stormene som kommer til vinteren.

Selv om vi ikke ser noen vekst, forbereder treet seg på en ny vår.

Slik kan troen vår være.

I 2. Korinterbrev skriver Paulus noen oppløftende ord:

«Derfor mister vi ikke motet. Og selv om vårt ytre menneske går til grunne, så fornyes vårt indre dag for dag.»… «Vi har ikke det synlige for øye, men det usynlige. For det synlige varer en kort stund, men det usynlige er evig». (2 Kor 4,16 og 18)

Når troen bæres av røttene

Vi tenker ofte at tro handler om sterke følelser, synlig utvikling eller store opplevelser.

Men et tre må ikke blomstre hele året for å være levende. På samme måte trenger ikke troen vår alltid føles sterk for at Gud skal være nær.

Han møter oss også på de mørke, slitne og helt vanlige dagene. Han er der selv når vi må velge å holde fast ved ham uten å kjenne så mye på innsiden.

Les også: Feil forventninger til kristenlivet kan føre til at man mister troen på Gud

De små stegene som fører meg videre

Jeg ser bort på klokka. Det er mange kapitler jeg må gjennom før eksamen. Selv om Gud arbeider i meg, kommer han ikke til å lese sidene for meg. Jeg må fortsatt gjøre min del av arbeidet.

Å stole på Gud betyr ikke at vi slipper å anstrenge oss, men at vi ikke trenger å bære usikkerheten og angsten alene.

Akkurat som treets røtter fortsetter å vokse gjennom vinteren, må også jeg fortsette å ta de små stegene som fører meg videre, selv om jeg må vente en stund før jeg ser fremgang.

Jeg vet ikke hvordan eksamen kommer til å gå. Jeg vet heller ikke hvordan troen kommer til å føles neste uke.

Men jeg trenger ikke alle svarene nå. Jeg fortsetter å gjøre mitt beste, selv når jeg ikke ser resultatene av arbeidet. For selv om veksten ikke er synlig ennå, betyr det ikke at den ikke kommer.

Så jeg vender blikket tilbake til bøkene og begynner på neste avsnitt.